Presseetisk kompass i ustand

27. mars hadde NRKs Torp invitert Kjartan Fløgstad til samtale. Bakgrunnen var Fløgstads utmelding av Forfatterforeningen i protest mot at André Bjerke og 16 andre forfattere – sitat Fløgstad: «jødehatere, rasister og holocaustfornektere» – nå bes om unnskyldning for rettsikkerhetskrenkelser som ble begått i Æresretten 1945.

Torp-sendingen var en sjelden anledning: Hvor ofte skjer det at en debattscene settes opp slik at motparten ikke har noen anledning til imøtegåelse, med et tema er så alvorlig som påstått overløperi – samtidig som publikumet er i hundretusenvis? Torp vises fire ganger på TV og sendes minst to ganger på radio; og ligger selvsagt på nett. Fløgstad brukte det unike privilegiet han ble tildelt av NRK, til virkelig å skjende Andrés navn og verk.

De fleste kjenner presseetikkens ‘første bud’: Det må gis mulighet til ‘samtidig imøtegåelse’ i saker der det fremmes ‘sterke beskyldninger’. Krigsoppgjøret er en så skjerpende omstendighet som det lar seg gjøre. Og det er mange som effektivt kunne imøtegått Fløgstads injurierende påstander: Vi etterkommere, Andrés biografer (Peter Norman Waage, Jan E. Hansen), Aschehoug forlag.

Den groveste beskyldningen Fløgstad kringkastet gjennom Torps megafon var at André var en ‘brakkebaron og krigsprofitør’. Påstanden er aldri tidligere fremsatt, og Fløgstad har ikke fremlagt noen nye funn – dette var simple, uhederlige fordreininger av gammelt nytt.

Ja, Æresretten 1945 refset André med rette: I samarbeid med sin far (Ejlert) hadde han nemlig oversatt det finske nasjonaleposet Fenrik Ståls Sägner (1860) for kollaboratør-forlaget Stenersen og dermed brutt den såkalte kulturfronten. Da Æresrettens formann fikk greie på de samlede inntekter som Ejlert hadde tjent, for en lang rekke oppdrag for Stenersen, brukte han betegnelsen ‘brakkebaron’. Fløgstad kan bare få limt betegnelsen på André ved å utviske skillet mellom far og sønn, og underslå at André bare hjalp faren med en av mange utgivelser. Ejlert Bjerke kan nok dessverre beskrives som brakkebaron, men her lot NRK seg bruke som talerør for rettsforståelsen i Andre Mosebok: «For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn».

Torp spurte prisverdig nok om det avgjørende faktum at Æresretten selv frafalt dommen mot André allerede i 1946, på grunnlag av de opplysninger som de nå hadde om hans nasjonale innsats’, ‘utmerkede holdning under okkupasjonen’ og ‘passive stilling’ overfor Stenersen - og minnet også om at «Bjerke var motstandsmann, han sloss med våpen i hånd, han var på flukt fra tyske soldater i Telemark».

Men Fløgstad gjorde en avledningsmanøver som fikk Torp fra å følge opp sitt eget spørsmål. Og Fløgstad fikk uimotsagt fremsette den skamløse insinuasjonen at Andrés utmerkede holdninger bare var påståtte – fordi «du blir ikke akkurat anti-fascist av å lese diktene hans fra krigen». Det var noe suspekt ved diktningen hans, må seerne ha tenkt.

Fløgstad var selvsagt ikke interessert i, og Torp ikke godt nok kjent med forfatterskapet til å henvise seerne til Autodafé, skrevet ved tiårs-markeringen for bokbålet i 1933; Nekrolog over dikterpresten Kaj Munk som ble henrettet av tyskerne; eller Nattemennesket, hvis protagonist hadde fått sitt psykoanalytiske verk brent på bålet i ’33 (alt utgitt eller innsendt til Aschehoug under krigen). Ingen av dem ville eller kunne henvise til at Statspolitiet opprettet en ‘mappe’ på André – med saksnummer 1281//43. Æresretten, på sin side, tok alt dette i betraktning da de frafalt dommen i ’46: de skjønte alvoret, og de utviste varsomhet.

Påstander i etermediene er flyktige, men noen typer påstander kaster lange skygger. Dette er skadeverket som Torp lot Fløgstad få utrette – skyggene som nå faller over oppfatningene til norsklærerne som har pleid å ta frem Andrés dikt i klasserommene sine; til foreldre og barn som har gledet seg over Morovers på sengen; og alle de som har (u)hygget seg med De dødes tjern på hytta. Nå ser vi kommentarer av typen ‘først Hamsun, og nå Bjerke’ på sosiale medier. Det er en type skadeverk som vanskelig lar seg reparere.

I sosiale medier kom det protester over manglende samtidig imøtegåelse. Torps redaktør, Kyrre Nakkim, svarte: «Vi ønsket at Fløgstad skulle få utdype sitt syn, slik Forfatterforeningen fikk gjøre det i ulike flater […] Begge syn var for eksempel med i Dagsnytt 18 og i Dagsrevyens dekning».

Her fordreier Nakkim realitetene: Andrés sak er en helt annen enn Forfatterforeningens – sistnevnte har aldri blitt beskyldt for å være krigsprofitører! Og påstandene i Torp var helt nye og mye grovere enn tidligere i debatten. Mener NRK virkelig at hvis det er gitt tilsvar til bebreidelser den ene dagen så trenger man ikke gi tilsvar til grove injurier fremsatt dagen etter?

Nakkim forklarte videre at i Torp ble «Fløgstad møtt med kritiske spørsmål fra programleder fremfor at det er en kritiker i studio». Dette innfrir verken samtidig imøtegåelse eller tilsvar. Torp åpnet med kritiske spørsmål, men fulgte ikke opp med tilstrekkelig motargumenter eller korreksjoner til å skape noe virkelig tvil om Fløgstads påstander og etterlyser heller aldri bevis for noen av disse – se programmet igjen, og sammenlign med herværende tekst, så blir det tydelig.

Torp stilte ikke kritiske spørsmål verken til den grove og dypt uhederlig insinuasjon om den politiske karakteren til Andrés dikt fra krigen, eller påstanden om at André skulle ha bedrevet selvheder på Nationaltheatret 17. mai 1945 (i virkeligheten var det eks-Grini-fangen Francis Bull som lovpriste Andrés dikt Mørk St Hans).

NRK ga mulighet til tilsvar et par dager etter programmet: To av etterkommerne fikk anledning til å uttale seg – og saken ble lagt ut på nrk.no. Den manglende proporsjonalitet i partenes anledning til å komme til orde er nærmest grotesk. Men hvem vet: Kanskje NRK mener at hensynet til samtidig imøtegåelse bortfaller, fordi den anklagede part har vært død så lenge? I så fall glemmes det at Andrés navn og verk lever i aller beste velgående (i hvert fall frem til Torp); det er jo navnet og verket et reelt tilsvar handler om å beskytte.

Vi skulle gjerne hørt Torp, Nakkim og kringkastingssjef Eriksen forklare: På hvilket presseetisk grunnlag kunne NRK tildele én side i en så sensitiv debatt (med karakter av personangrep) et så overveldende privilegium – uten verken samtidig imøtegåelse eller mulighet til noe i nærheten av proporsjonalt tilsvar? Hvordan rimer det med imperativet vær varsom?