Kommentar

Politiet reddes av teknologien

Siden 2015 er flere av de største uoppklarte drapssakene løst med ny teknologi. Også i Birgitte-saken ser det ut til å ha reddet politiet.

Mai 1995: Politiet undersøker stedet der Birgitte Tengs ble funnet drept. Funn som ble gjort her kan vise seg å bli utslagsgivende.

Mai 1995: Politiet undersøker stedet der Birgitte Tengs ble funnet drept. Funn som ble gjort her kan vise seg å bli utslagsgivende.

Foto: NTB

Mange husker bildene fra Gamle Sundveg på Karmøy våren 1995. Kriminalteknikerne brukte mange dager på å finkjemme åstedet for drapet på den 17 år gamle Birgitte Tengs.

Saken skulle vise seg å bli et mareritt for deler av norsk politi. Men nå kan den se ut til å gå mot oppklaring, mye takket være åstedsgranskerne og rettsmedisinernes innsats de første dagene i mai for 26 år siden. Og takket være ny teknologi.

Dersom DNA-funnet kan utelukke alle andre enn mannen i 50-årene, må han ha et svar på hvordan hans DNA har havnet på drapsofferet.

Blodflekk

Det er langt igjen til en dom i Birgitte-saken. Den siktede nekter for å ha drept henne, og han skal regnes som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men han kan ha et forklaringsproblem.

Dersom DNA-funnet kan utelukke alle andre enn mannen i 50-årene, må han ha et svar på hvordan hans DNA har havnet på drapsofferet.

For hvordan skulle det kunne skje hvis han ikke kjente Birgitte Tengs, ikke hadde møtt henne eller vært i kontakt med henne på andre måter?

Politiet vil ikke svare på hva slags DNA-funn som er gjort. Men VG skriver søndag kveld at funnet stammer fra en blodflekk på Birgittes strømpebukse, ikke fra noen av de fem hårstråene som ble funnet på offeret, slik mange trodde.

Birgitte Tengs

Lørdag 6. mai 1995 fant en lokal bonde, på leting etter noen sauer, 17 år gamle Birgitte Tengs voldtatt og drept i et buskas like ved Gamle Sundveg, noen få hundre meter fra hennes hjem ved Skår.

Foto: Privat

Tre andre saker oppklart

Det er i så fall ikke første gang at politiet reddes av ny DNA-teknologi. De siste seks årene er tre andre gamle drapssaker oppklart på samme måte.

Det startet med Kristin-saken i Larvik, en sak som stod uløst siden slutten av 90-tallet. Nye undersøkelser av Kristin Juel Johannessens negler førte til at Henning Hotvedt ble pågrepet på nytt og til slutt dømt i saken.

Halvannet år etter siktelsen i Kristin-saken fikk politiet treff på ny. Da var det 14 år gamle drapet på Egil Tostrup Bråten i Oslo som fikk sin løsning. Gjennombruddet kom etter nye DNA-undersøkelser av en knivslire som ble funnet på åstedet. Drapsmannen ble dømt til ni og et halvt års fengsel.

I 1998 ble Marie-Louise Bendiktsen voldtatt og drept i sitt eget hjem i Sjøvegan i Troms, før huset ble satt i brann. Saken rystet hele landet, men det tok hele 20 år før gjerningsmannen ble tatt. Det skjedde etter at Cold Case-gruppen på Kripos ble koblet inn i saken, og det var DNA som ble utslagsgivende.

59 år gamle Marie-Louise Bendiktsen ble funnet drept i dette nedbrente huset på Sjøvegan i Troms etter en brann som ble påsatt for å dekke over drapet.

59 år gamle Marie-Louise Bendiktsen ble funnet drept i dette nedbrente huset på Sjøvegan i Troms etter en brann som ble påsatt for å dekke over drapet.

Foto: Jan-morten Bjørnbakk / NTB

Bevis kastet

Det blir sagt om DNA at det alene ikke er nok til å dømme noen i en straffesak. Men det er utvilsomt et viktig bevis i mange saker. Det skal bare små mengder biologisk materiale til for å gjøre en analyse og lage en DNA-profil.

Tina Jørgensen

20 år gamle Tina Jørgensen forsvant natt til 24. september 2000 i Stavanger og ble funnet drept én måned senere i en dreneringskum ved Bore kirke på Jæren.

Foto: NTB

De siste årene har teknologien blitt bedre og bedre, og mengden DNA som trengs, blir parallelt mindre og mindre. Det kan gi håp om at flere av landets uoppklarte saker kan få sin løsning en gang i fremtiden.

Den siktede i Tengs-saken er også mistenkt for drapet på Tina Jørgensen. Men der er det mer tvilsomt om teknologien kan hjelpe politiet. Mange av bevisene i Tina-saken ble nemlig kastet bare noen få år etter drapet. Både biologisk materiale og spor fra funnstedet ble bokstavelig talt levert på søppelfyllingen på grunn av altfor dårlige rutiner for bevislagring.

DNA og ny teknologi bør ikke være noen hvilepute for norsk politi.

Svikt i etterforskningen

Håpet er at politiet nå har lært. Neste år skal det åpnes et sentralt lager for bevislagring på Gardermoen, målet er at sporene fra alvorlige straffesaker i fremtiden skal oppbevares der.

Da kan prøvene tas frem igjen om 5, 10 eller 20 år, slik at de på nytt kan undersøkes med fremtidens teknologi. For det er lite som tyder på at Birgitte-saken er den siste som blir oppklart på denne måten. For tiden er det 32 uoppklarte drapssaker som aldri blir foreldet her i landet. Så både Cold Case og politidistriktene har nok å jobbe med.

Men DNA og ny teknologi bør ikke være noen hvilepute for norsk politi. I årene etter drapene på Birgitte Tengs og Tina Jørgensen er det avslørt alvorlig svikt i den taktiske etterforskningen hos så vel Kripos som lokalt politi.

I Birgitte-saken ble fetteren feilaktig dømt før han ble frifunnet, i Tina-saken var samboeren siktet i over et år. Fire uskyldige menn fra Lyngdal ble også på et tidspunkt trukket inn i saken. Og fortsatt fremstår det som ganske uforståelig hvorfor den nå siktede mannen ikke kom i et kraftigere søkelys på et langt tidligere tidspunkt.

Det er et spørsmål heller ikke teknologien kan gi noe svar på.