Kronikk

Plastsyndromet

Frykt og skam er en kortsiktig valgkampstrategi. Når skal MDG begynne å snakke om de virkelig store miljøgrepene?

MDG-ledelsen kommer til landsmøte på sykkel i 2016

MDG snakker så mye om de små miljøsakene at de store og viktige sakene blir glemt, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra 2016. Daværende partiledelse ankommer landsmøtet med sykkel og elbuss.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Jeg vil kalle det «plastsugerør-syndromet»: Alle de små miljøsakene som tar så stor plass at vi glemmer de overordnede.

Alt framstår som så viktig at vi mister overblikket. Hard polemikk forsterker dessuten et inntrykk av at alle sakene er like viktige.

Alle som har hatt en jobb kjenner problemet: Sakene som ligger foran deg på skrivebordet må unna. Ukene går, og det blir ikke overskudd eller tid igjen til å tenke på bedre arbeidsmetodikk eller de langsiktige, hårete målene.

I tilfellet MDG blir det da snakk om flyskam i stedet for Congo Basin-regnskogen og treplanting i Sahel-beltet.

Det blir snakk om plastsugerør i stedet for å regulere petroplast-produksjon. Det blir snakk om trikker i en av Europas minste byer i stedet for å snakke om CO₂-utslipp knyttet til forsvarsindustrien. Det blir fokus på symbolsaker i stedet for på det akutte behovet for systemendringer.

Slik blir MDG det nye Fremskrittspartiet. Plastsugerør de nye eldre.

Mange med ekte engasjement for miljøet kan ende opp med å plassere lidenskapen der den har liten effekt.

Miljømoralismen

At MDG fortsatt snakker lite om en fornying av demokratiet og geo-økonomiske mekanismer som må fjernes, gjør dem mer til et parti som skaper en fornemmelse av å tenke på miljøet mer enn et parti som faktisk ønsker å gjøre de store grepene. Det kan gjøre dem til et lite miljøvennlig parti.

Det er synd, for det haster for miljøet og artsmangfoldet. Mange med ekte engasjement for miljøet kan ende opp med å plassere lidenskapen der den har liten effekt.

Velgere som bare er middels interessert i miljøspørsmål kan bli så lei av miljømoralismen at de flykter til høyresiden i ren trass.

Derfor er det viktig å huske at det finnes andre miljøpartier som snakker om de store sakene: De partiene heter SV, Rødt og Venstre.

Flyskam skaper på sikt fler miljøproblemer, ikke færre.

Flyskam er å slå inn åpne dører

Ved første blikk kan en samtale om flyskam virke fornuftig. Men ved nærmere ettertanke:

1: Å snakke om flyskam er å slå inn åpne dører.

Alle som har miljøproblemene i hodet har hatt flyskam lenge. Andre har debatten liten effekt på. Tvert imot skaper utspillet fronter mellom folk. Det skaper konflikt og motsetninger, og mindre samling rundt miljøkampen.

2: Å bli kledd på en følelse av skam skaper en unødvendig skepsis til miljøbevegelsen og klimaspørsmålet.

Det er det siste vi trenger nå.

3: I 80 år har reklameindustrien brukt følelsen av utilstrekkelighet, uro og misnøye for å skape forestilte behov.

Følelsen får oss til å kjøpe mer og ønske å eie mer. At noen tror at skam plutselig skal virke motsatt, er både historieløst og naivt. Flyskam skaper på sikt flere miljøproblemer, ikke færre.

Selv folk internt i MDG forstår dette og har uttrykt det.

Alle de små miljøsakene tar så stor plass at vi glemmer de overordnede.

4: Når det blir for mye fokus på småting er det ikke plass igjen til å snakke om de store tingene.

Ti prosent nedgang i norsk flytrafikk betyr to promille lavere utslipp globalt.

Som at et grønt norsk teknologifond i samme størrelse som bistandsbudsjettet kan revolusjonere batteriteknologi, havvind og CO₂-fangst globalt, og potensielt snu hele klimakrisen. Det er i tillegg en tanke som mange vil kunne være med på akkurat nå, men må vike for småtingene i spaltene.

5: Vi vet at det ikke skaper varige endringer å tvinge folk til å «ta seg sammen».

Folk sluttet ikke å røyke fordi de tok seg sammen. Det skjedde gjennom nytt lovverk og nytt tankegods. Slaveriet tok ikke slutt fordi plantasjeeiere bestemte seg for å ha litt færre slaver. Det skjedde gjennom nytt lovverk og tankegods. Den kvinnelige stemmeretten kom ikke på plass fordi menn bestemte seg for å bli litt flinkere til å la kvinner stemme.

Det skjedde gjennom nytt lovverk og tankegods.

Kjøtt og krig, to enorme CO₂-syndere, har ikke fått den plassen de trenger, fordi spaltene er fulle av symbolsaker.

Partiene finnes

Til alle dere som vurderer å snu miljøpartiet ryggen i protest: dere trenger ikke å gå hele veien til våre nåværende regjeringspartier, som har en særlig miljøødeleggende, og tidvis klimaskeptisk, orientering.

Både Venstre, SV og Rødt gir tydeligere uttrykk for hvor miljøskoen trykker, og kommuniserer på en måte som inviterer folk inn. Det er viktig, for dette er en kamp vi må vinne sammen.

Løsningene handler om internasjonal solidaritet, og å sette av store fond til miljøgrep der det særlig monner. Det var Venstre som tok initiativ til en sammenslåing av opplysningskontorene. Rødt har snakket om antikrigspolitikk, og bedt om en prinsipiell motstand mot å støtte en amerikansk intervensjon i Iran.

Kjøtt og krig: To enorme CO₂-syndere som ikke har fått den plassen de trenger, fordi spaltene er fulle av symbolsaker som vi kan forholde oss til.

Å bli kledd på en følelse av skam skaper en unødvendig skepsis til klimaspørsmålet.

Ikke heng fast i moralismen

Visjonære endringer begynner med at vi snakker om dem. Dette er en innstendig bønn til alle miljøpartiene om å invitere folk med på de store visjonene fram mot valget, i stedet for å henge fast i moralismen.

La Fremskrittspartiet krangle om eldre og bompenger, så kan vi andre tenke på framtiden og løsningene.

Så lenge reklamebransjen ruller videre og flytrafikken ikke blir regulert, er det rett og slett ikke så mye vi forbrukere får gjort med miljøet.

Men vi kan gjøre det aller viktigste:

Stemme på partier som ønsker de store systemendringene, eller som vil endre på de økonomiske mekanismene som har skapt problemet vi befinner oss i.