Den siste tiden har det vært stor oppmerksomhet i media om det nye legemiddelet Spinraza, som er priset til 1 million kroner per dose og er derfor besluttet bare å gis til et begrenset antall norske pasienter. Industrien får sterk kritikk for høye priser, og det er liten tvil om at legemiddelindustrien har enorm fortjeneste og at det går på bekostning av pasienter. Men et perspektiv som mangler i debatten er at det som gjør den ekstreme prisen mulig er en grunnleggende systemsvikt.
Et markedsstyrt system
Dagens system for forskning og utvikling av legemidler er i stor grad avhengig av private legemiddelselskaper. For å motivere legemiddelselskapene til å investere i forskning og utvikling, er det innført sterk patentbeskyttelse på legemidler. Dette hindrer konkurranse slik at prisene kan settes så høyt som markedet er villige til å betale, og mange pasienter faller derfor utenfor. Lav- og mellominntektsland rammes hardest, men det blir mer og mer tydelig at det også rammer pasienter i rike land som Norge. Spinraza er et av flere bevis på det.
Biogen, selskapet som produserer Spinraza, hevder prisen er nødvendig for å dekke kostnader som har gått til forskning og utvikling. Imidlertid vet man at ni av ti legemiddelselskaper bruker mer penger på markedsføring enn på forskning og utvikling. De siste dagene har flere påpekt at utviklingskostnadene ikke kan forsvare prisene.
Stortingspolitiker Sveinung Stensland (H) påpeker dessuten at Spinraza er forsket fram i et offentlig-privat samarbeid, delvis finansiert av pasientorganisasjoner, før Biogen kjøpte rettighetene til virkestoffet. På den måten betaler staten og skattebetalerne to ganger – først i støtte til forskning, senere for å kjøpe de ferdige medisinene. Dette er et system som utelukkende tjener industrien. Pasientene blir taperne.
Les også: Helseministeren: – Vi har ikke en ubegrenset betalingsvilje
Bremser innovasjon
Hovedargumentet fra forsvarere av dagens markedsstyrte system er at det fremmer innovasjon som vi ikke ellers ville fått. Det er ikke tvil om at legemiddelindustrien har bidratt til medisinske framskritt, men det betyr ikke at det er den eneste måten å gjøre det på.
Tvert imot er dagens system på mange måter til hinder for innovasjon. Et eksempel er at det ofte er mer lønnsomt for industrien å gjøre små endringer i eksisterende medisiner for å få fornyet patentet, enn å forske på noe nytt – såkalt «evergreening».
Et annet problem er at det stadig utvikles nye medisiner mot tilstander det allerede finnes god behandling for, fordi selskapene vil ta del i lukrative markeder. Begge eksemplene viser at verdifulle forskningsressurser går til å lure systemet heller enn til faktisk innovasjon. Systemet er med andre ord ikke bare uetisk, men ineffektivt – også fra et økonomisk perspektiv.
Dagens system gir dermed både høye priser og hindrer innovasjon – det er verken rettferdig eller bærekraftig. Og for å endre det trenger vi politisk handling. Det holder ikke å klage på en uetisk industri, så lenge rammene selskapene jobber innenfor forblir uendrede, vil vi ikke få noen forbedring.
Hva er alternativet?
Et første steg bør være å sette strenge krav til åpenhet fra industrien. Så lenge vi ikke har tallene på hvor mye penger som går med til forskning og utvikling, blir det opp til selskapene å bestemme hva som er en nødvendig pris. For å kunne holde industrien til ansvar er det helt nødvendig med mer innsyn.
Vi bør også sørge for at offentlig finansiert forskning som gjøres i Norge kommer samfunnet til gode gjennom å stille krav til institusjonene som mottar forskningsmidler. Eksempelvis kan man benytte regler for etisk lisensiering, som innebærer at det ved salg av en idé til et selskap, kreves at det ferdige produktet gjøres tilgjengelig for dem som trenger medisinen. Tilgjengelighet kan blant annet sikres gjennom ikke-eksklusiv lisensiering, det vil si at flere enn ett selskap får mulighet til å utvikle ideen, som dermed åpner for konkurranse og lavere priser.
Norge bør også støtte opp om alternative mekanismer for forskning og utvikling. I 2016 kom et FN-oppnevnt ekspertpanel med en rekke forslag til konkrete tiltak som Norge kan og bør vurdere. En ting som går igjen i forslagene er at utviklingskostnadene må tjenes inn på andre måter enn ved salg av medikamentet, for eksempel ved økt ekstern finansiering av forskningsprosessen, eller ved at selskapene premieres hver gang et nytt medikament er utviklet.
Et eksempel på at det finnes alternativer for forskning og utvikling av legemidler, er den ideelle organisasjonen DNDi, som nylig har utviklet en kur mot den alvorlige sykdommen afrikansk sovesyke, og dette for en brøkdel av prisen legemiddelindustrien hevder å bruke på utviklingen av et nytt legemiddel.
Vi kan ikke behandle helse og medisin som et kommersielt produkt på linje med en Iphone. Så lenge markedet alene styrer utviklingen, vil ikke medisinene bli billigere. Det er rammene vi må endre. Politikerne må tørre å tenke nytt – vi trenger et system som setter pasienter, ikke patenter, i sentrum.
Følg og
Kronikkforfatterne er medlemmer i UAEM (Universities Allied for Essential Medicines) UAEM er en internasjonal studentorganisasjonen som jobber med problemstillinger relatert til høye medisinpriser/tilgang til medisiner og forskning og utvikling av legemidler.
