Kronikk

Over snittet, under radaren – evner til besvær

Norsk skole svikter de evnerike elevene. Er vi så redde for elitisme at vi ikke tør å snakke om ulike læreforutsetninger?

Sover i timen

Evnerike barn har stor fare for å droppe ut av skolen; skolen blir meningsløs og mange får adferdsproblemer.

Foto: Illustrasjon: Petro Feketa/Colourbox.com

– Hvorfor står det så lite om greske guder i samfunnsfagsboka, spurte 5.-klassingen med oppgitt røst. – De skriver bare om seks, og det er jo 12 olympiske guder!

En pode med et vitebegjær som til tider har virket umettelig, en uendelig rekke av «hvorfor» fra han så vidt kunne snakke. Et driv etter å finne ut, lese mer, forstå mer.

Familien trodde dette var helt normalt. Så møter barnet opp første skoledag med glitrende øyne og store forventninger. At han har lest en god stund allerede gjør ham bare enda mer klar for skolestart; endelig skole, endelig skal han få lære mer. Men det skulle ikke gå slik.

Hør radiodokumentaren: For smart for norsk skole

Den store stillheten

Fagfeltet som internasjonalt kalles «gifted education», altså utdanning av evnerike, har i mange tiår vært nærmest ikke-eksisterende i Norge. Vi har pedagogikkprofessor Arnold Hofseths studie fra 60-tallet, psykologiprofessor Johan Olav Undheim som arbeidet med noe av dette frem til sin død i 1997.

Deretter inntraff nærmest den store stillheten. En stillhet som etter hvert strakte seg fra pedagogisk forskning til pedagogikkutdanningene, og helt inn i maktens korridorer i Skole-Norge. – Det hevdes at de få som har ønsket å pirke borti temaet har blitt kontant stanset.

Norge og Sverige er i dag er de eneste to land i Europa hvor stillheten om evnerikhet nærmest har vært total i flere tiår. Man kan selvsagt la seg friste til å spekulere på årsakene.

Les også:

Angst for elitisme

Har vi sluttet å snakke om ulike læreforutsetninger i ren angst for at vi da samtidig sier noe om menneskeverd? Har redselen for elitisme gjort at vi har lagt lokk på diskusjonen?

De møter opp med en enorm læringsiver og glede på sin første skoledag; mange leser stødig, eller sjonglerer regning med flersifrede tall ved middagsbordet i pur glede over at de KAN.

Kari E. Kolberg, styremedlem Lykkelige Barn

Det fascinerende med den store stillheten er hva den har gjort med skolehverdagen til noen tusen barn i norsk skole.

De møter opp med en enorm læringsiver og glede på sin første skoledag; mange leser stødig, eller sjonglerer regning med flersifrede tall ved middagsbordet i pur glede over at de KAN.

Noen kan starte første trinn med mange av læringsmålene for 4. trinn unnagjort.

Ødelegger lærelyst

Og hva gjør vi i skolen? Vi arbeider hele første trinn taktfast og fornuftig med språkleker, og lekpreget læring. Sjelden mer enn én bokstav i uka, og som oftest kun tall mellom 0 og 10 det første året.

Vi fargelegger og tegner i mattetimene fordi det er viktig å få alle med. Ja, vi har utviklet en arbeidsmetodikk som skal hjelpe alle å knekke lesekoden, og oppdage matematikkens gleder.

Problemet er bare at vi samtidig fratar de sterkeste elevene muligheter for mestring og læringsglede. De vil så gjerne lære mer, og opplever en enorm skuffelse over at de ikke får lov til å gå videre faglig.

Får adferdsproblemer

Noen snur frustrasjonen utover, blir klassens klovn eller slåsskjempe. Andre snur frustrasjonen innover; innagerende atferd som kanskje ikke synes utenpå, men som gjør like vondt for den det gjelder.

Det er velkjent i internasjonal forskning at manglende tilpasset opplæring overfor denne gruppen barn kan føre til at de får problemer av både atferdsmessig og emosjonell karakter. Problemene oppstår fordi vi i skolen har et felles mentalt bilde av den flinke eleven: pliktoppfyllende, veloppdragen og arbeidsom

Dessverre vil en evnerik elev som ikke møtes på riktig måte, faglig så vel som sosialt, svært ofte ikke passe inn i dette mentale bildet. Når vi så ikke vet hva vi skal se etter i skolen, faller disse elevene svært ofte under radaren vår, og følgelig får de heller ikke passende faglige tilpasninger.

Ressurssterke klarer seg

Atferdsmessige eller sosiale problemer kan bare forebygges gjennom å gi skolen kunnskap om evnerike barn, og verktøy for å ivareta dem.

Problemet er bare at vi fratar de sterkeste elevene muligheter for mestring og læringsglede. De vil så gjerne lære mer, og opplever en enorm skuffelse over at de ikke får lov til å gå videre faglig.

Kari E. Kolberg, styremedlem Lykkelige Barn

De som trolig klarer seg best, kommer fra ressurssterke hjem. Foreldrene kjøper bøker, kurs på forskerfabrikken og privattimer.

En svensk undersøkelse av evnerike voksnes opplevelser fra barne- og ungdomsskole indikerer at de med manglende støtte hjemmefra har det særdeles dårlig i en skole uten kunnskap om og/eller interesse for elever med sterke evner.

Er det slik vi ønsker at norsk skole skal være? Eller ønsker vi at alle elever skal få utvikle seg faglig, uavhengig av hvor store ressurser som stilles til rådighet i hjemmet?

Tilfeldig tilbud

– Alvorlig talt, de flinke klarer seg jo alltids, tenker tilsynelatende mange, og det er mulig de har rett. Men samtidig skal de vite at de flinke langt fra alltid er sammenfallende med gruppen evnerike, særlig ikke om de møtes med manglende tilpasset opplæring.

Flere studier internasjonalt indikerer at det er en stor fare for å droppe ut av skolen hos denne elevgruppen; skolen blir meningsløs og følgelig finner de heller andre arenaer, dessverre også destruktive sådanne.

Nyere norsk forskning indikerer at det i dag er tilfeldig hvorvidt en elev med sterke evner møtes på riktig faglig nivå. Noen år kan eleven møtes med riktig fagstoff, men det er langt fra sikkert at tilpasninger det ene året videreføres ved skifte av lærer eller skole.

Systemsvikt

Systemet har sviktet de evnerike i norsk skole.

Det gjøres minimalt med forskning innenfor området, pedagogikkutdanningene unnlater å nevne evnerike elever, lærerne mangler følgelig opplæring i både identifisering og tilrettelegging for elevgruppen, og toppen i skole-hierarkiet har i tilsynelatende unngått problematikken ved å vise til Opplæringslovens § 1–3 om at opplæringen skal «tilpasses elevens evner og forutsetninger».

Som professor Thomas Nordahl uttalte på en nasjonal konferanse i regi av Foreldrenettverket Lykkelige Barn: Problemet med § 1–3 er at nesten alt kan påklistres merkelappen tilpasset opplæring. Dermed ikke sagt at eleven møtes på riktig måte.

Viktig med tidlig innsats

Det ligger noen anbefalinger på bordet i dag, blant annet muligheten for at ungdomsskoleelever tar fag på videregående. Jeg observerer med undring at man fra sentralt hold til stadighet peker på denne ordningen som et «sesam sesam» for evnerike elever.

Forskning peker på akselerasjon som en god strategi, men noen universalløsning er det ikke, og det settes inn altfor sent. Også for evnerike er det snakk om tidlig innsats: det trengs gode ordninger allerede i småskolen eller i barnehagen.

De vi ser på som «flinke» er langt fra alltid sammenfallende med gruppen evnerike, særlig ikke om de møtes med manglende tilpasset opplæring.

Kari E. Kolberg, styremedlem Lykkelige Barn

Utdanningsdirektoratet skriver på sine nettsider at vi i norsk skole har godt med verktøy for å identifisere elever med lærevansker, men at i den andre enden av skalaen er «kunnskapene våre mindre og begrepene og kartleggingsverktøyene færre og mindre presise», og de har så rett.

Går ut over elevene

Både nasjonale prøver og felles kartleggingsprøver som brukes i dag er laget for å avdekke elever som sliter. Dette er selvsagt er viktig, men ikke nok.

I dag uttrykker stadig flere lærere og rektorer at de ønsker verktøy og kunnskap for å møte evnerike elever. Våre sentrale utdanningsmyndigheter har til nå tilsynelatende ikke vært interessert i å gi skolene dette.

Dessverre er det i siste instans de evnerike elevene det går ut over. Jeg skulle ønske vi kunne legge kunnskap til grunn også om denne elevgruppa og sette inn tiltak nå. For ungenes skyld.