NRK Meny
Normal

Oljens høye pris

I min kommune skulle vi hatt et rettferdig arbeidsliv. Blant annet ved å følge arbeidsmiljøloven slik den var før regjeringa endret den.

Atle Rostad

I min kommune ville jeg satset på de ansatte, ikke utsatt dem for unødvendig midlertidighet, skriver Atle Rostad

Foto: Privat

Kronikkvignett Ytring

Arbeidslivet i Norge er ikke til å kjenne igjen sammenlignet med 90-tallet. To dramatiske politiske omveltninger forklarer forvandlingen. Først fikk vi et frislipp av vikarbyråene og deretter en utvidelse og deregulering av det felleseuropeiske arbeidsmarkedet gjennom EØS-avtalen.

En av effektene er forskyvingen av makt og rikdom til dem som har mest fra før. En annen er at stadig færre har en trygg jobb å gå til.

Kriminelle mafiabyråer

Samtidig som sysselsettingen i Norge går ned, har hele veksten i arbeidsstyrken etter finanskrisen skjedd blant arbeidsinnvandrere. Vi vet hvilke ansettelsesformer som er typiske for denne gruppen, og hvem som tjener på det.

Som ordfører ville jeg aldri godta at fremmedarbeidere blir sosialt dumpet. Hvis vi virkelig har behov for utenlandsk arbeidskraft, kan vi godta at de blir formidlet av kyniske vikarbyråer som enkelt sparker enhver som hevder rettighetene sine?

Skaper vi et A- og B-lag blant vanlige arbeidsfolk, river vi også opp den solidariteten som er grunnlaget for samfunnsmodellen vår.

Atle Rostad

Slike ”arbeidsgivere” må stemples som de kriminelle profitørene de faktisk er. Jeg ville lagt min ære i å kalle en spade for en spade, samt all min tyngde i å argumentere landet rundt for et langt strengere bolverk mot mafiatendensene i arbeidslivet. Et første skritt må være å fjerne vikarbyråene.

Krav til byggherrer

Skaper vi et A- og B-lag blant vanlige arbeidsfolk, river vi også opp den solidariteten som er grunnlaget for samfunnsmodellen vår. Tilstanden i for eksempel byggebransjen er nå kritisk, og det er langt ifra bare arbeidsinnvandrere som kjenner det på kroppen.

Som ordfører ville jeg aldri godta at fremmedarbeidere blir sosialt dumpet.

Atle Rostad

Det er ikke likegyldig hvem som får offentlige byggeoppdrag. Derfor ville jeg som ordfører foreslå å innføre Skiensmodellen i min kommune. I Skien har de vedtatt en rekke krav til utbyggere under kommunale byggoppdrag, som å ha egne ansatte, en god lærlingordning og kun ett nivå med underleverandører. Det er altså fullt mulig å stille krav med mål om en positiv utvikling i arbeidslivet, i stedet for å stikke hodet i sanden og løpe fra samfunnsansvaret.

Fra fast jobb til vikar i olja

Angrepene på opparbeidete rettigheter som lønn, arbeidstid og stillingsvern merkes også i olja, hvor jeg selv er tillitsvalgt. Faste ansettelser gjøres om til midlertidige ringevikarstillinger hos store kontraktører; en gedigen belastning for dem det gjelder. Som en følge av dette svekkes satsningen på opplæring og kompetanse, selve bærebjelken i et samfunn som vårt.

Stadig færre har en trygg jobb å gå til.

Atle Rostad

I min kommune ville jeg satset på de ansatte, ikke utsatt dem for unødvendig midlertidighet. Derfor ville jeg foreslått å følge arbeidsmiljøloven slik den var før regjeringa endret den, slik 36 andre kommuner i landet har vedtatt.

Russisk rulett med arbeidstid

Tariffavtalene er under fullt angrep, både på sokkelen, ved raffineriene og på verftene. Arbeidsgiver krever nå full styring over sine ansatte, som må stå i giv akt hele året, i strid med arbeidstidsavtalen. Dette skjer ikke bare i de utallige vikarbyråene, men også blant oljeselskapenes faste leverandører av vedlikeholdstjenester. Mange oljearbeidere presses til å gå i uforutsigbare, hasardiøse turnuser, og de som tar til motmæle, blir gjerne utsatt for trekk i lønn.

Vi vil aldri klare en omstilling uten det offentlige som hovedpådriver.

Atle Rostad

Tariffavtalevernet fungerer ikke lenger som det skal i møte med arbeidsgivernes storoffensiv.

Dermed er det på tide at arbeidsmiljølovens begrensninger på gjennomsnittsberegning av arbeidstid gjøres gjeldende også på sokkelen. Dette må nasjonale myndigheter få beskjed om snarest, både av tillitsvalgte og av lokale folkevalgte.

En ordfører må legge til rette for nye muligheter innen grønn energiproduksjon og industri.

Atle Rostad

Verken oljesektorens ansvarlige tilsyn eller staten som eier, klarer med dagens virkemidler å forsvare et anstendig arbeidsliv. Når dette skjer i strid med uttalte ambisjoner og politiske mål, utgjør det et alvorlig demokratisk problem. Petroleumstilsynet må styrkes, Arbeidstilsynet likeså. Kommunene må støtte fullt opp om deres arbeid, og involvere både dem og fagforeningsombud i alle kommunale byggoppdrag.

Men denne snuoperasjonen vil bli vanskelig uten en ny reell giv hos fagforeningene.

Nye arbeidsplasser

Det er ikke få kommuner som i dag blir berørt av nedskjæringene i oljeindustrien. Det er høyst usikkert om disse jobbene vil komme tilbake. Derfor må en ordfører også legge til rette for nye muligheter, hvor naturlige forutsetninger for grønn energiproduksjon og industri utnyttes til fulle.

På kommunenivå betyr det for eksempel å legge til rette for vindmølleparker, samt moderne kraftinfrastruktur, som vi uansett vil trenge til evig tid. Det kan koste noe mer i det korte løp, men kostnadene spares inn flerfoldig i det lange løp. Private vil sjelden eller aldri ta slike kostnader. Vi vil derfor aldri klare en omstilling uten det offentlige som hovedpådriver.

Fallitt eller fremtid?

Den banale ideologien om det frie marked drevet av pris alene, er i ferd med å spille total fallitt. Den undergraver det anstendige arbeidslivet som vi alle, i det minste i festtaler, er enige om at vi ønsker. Lokalpolitikere må bidra med alle tilgjengelige virkemidler. Minst av alt trenger vi representanter som leter etter laveste pris på alt, men som ikke forstår verdien av noe som helst.