NRK Meny
Kronikk

Nedleggelsen av St. Halvardshjemmet

Å flytte eldre mennesker vekk fra hjemmene deres er en avgjørelse ingen skal ta lett på. Samtidig håper jeg at flere kan se dilemmaene vi står oppe i.

Fra dokumentaren om stengingen av St.Halvardshjemmet

«Dette har vært en tøff prosess for mange, og jeg forstår at folk er sinte og lei seg», skriver Inga Marte Thorkildsen om nedleggelsen av St. Halvardshjemmet.

Foto: NRK

I Oslo har 16 av 46 sykehjem lenge stått på lista over uegnede bygg: De har små rom uten eget bad og toalett, mangler sprinkleranlegg, er støyutsatt eller de er ikke universelt utformet.

Det vi si at de er dårlig tilpasset målgruppa, som er folk med nedsatt funksjonsevne. Sammen med et høyt antall ledige sykehjemsplasser, var dette hovedgrunnen til at St. Halvardshjemmet ble nedlagt.

Som beslutningstakere har vi godt av å se filmer som den NRK viste om St. Halvardshjemmet 21. august. Å flytte eldre mennesker vekk fra hjemmene deres er en avgjørelse ingen skal ta lett på. Å få se og høre hvordan det faktisk oppleves er viktig. Jeg vil takke alle som har gjort en iherdig innsats gjennom mange år for at beboerne på St. Halvardshjemmet skulle ha det så godt som mulig. Mange har gode minner herfra, det vet jeg.

Brå beslutning

Jeg er også opptatt av at vi som kommune må ha et nært samarbeid og utveksle erfaringer og ideer med ideelle driftere som Kirkens Bymisjon. Derfor besøkte jeg St. Halvardshjemmet i november 2016 for å snakke med folk. Det var lærerikt og inspirerende.

Kommunikasjon, samarbeid og forutsigbarhet må ivaretas bedre.

Men jeg forsto også at selv om det i årevis hadde vært klart for administrasjonen i Oslo – og for politikere som har vedtatt sykehjemsplanene – at dette hjemmet var blant de første som skulle legges ned, så kom beslutningen brått på beboere, pårørende og medarbeidere ved St. Hallvard. Jeg mener det må føre til erkjennelser. Kommunikasjon, samarbeid og forutsigbarhet må ivaretas bedre. Det er en av lærdommene fra St. Halvardshjemmet.

Bygg fra en annen tid

Vi har mange sykehjem som er bygd i en annen tid, med et sterkt institusjonspreg. Mange har såkalte skapdoer, med små rom uten moderne krav til lys og luft, og mange sliter med manglende vedlikehold over år. Dette var situasjonen som møtte meg da jeg overtok som fersk eldrebyråd, senhøsten 2015.

St. Halvardshjemmet har holdt til i en bygningsmasse fra 1913, ombygd fra sjokoladefabrikk til sykehjem i 1926. Det var ikke eget bad eller toalett på rommene. Det var ikke installert sprinkleranlegg. Når folk som var sengeliggende skulle ut av huset, måtte man bruke en vareheis. Noe er blitt pusset opp, og jeg så med egne øyne at de har fått mye ut av lite. Først og fremst handler det om medarbeiderne der, om engasjement og god ledelse.

I tida rundt beslutningen om å la kontrakten gå ut, var vi oppe i et dilemma. Et stort antall sykehjemsplasser sto tomme, et resultat av at vi nå er inne i en periode med sterk nedgang i antall eldre over 80 år. 1300 færre, bare siden 2013.

Eldrebølgen

Den såkalte eldrebølgen, som mange tror vi allerede er midt oppe i, kommer ikke før ut på 20-tallet. Kombinert med potensielt store underskudd i Sykehjemsetaten (opp mot 90 millioner på det aktuelle tidspunktet) og mange uegnete sykehjem, var Oslo i en knipe. Vi valgte ikke på øverste hylle.

Å få bo sammen med noen de kjenner fra før, skaper trygghet.

I denne situasjonen var det viktig å sikre at overgangen ble så god som mulig. Folk skulle få førsteønsket sitt oppfylt når de flyttet et annet sted. Viktige innslag, som besøkshund og lystenning, kunne videreføres. Rundt 30 beboere flyttet fra St. Halvardshjemmet allerede høsten 2016. 33 beboere ble med videre. Av dem hadde sju personer valgt seg til St. Halvardshjemmet etter at det var klart at det skulle legges ned.

Slik sikret de seg plass ved det splitter nye Ullernhjemmet. Vi var også opptatt av at de som ønsket det skulle få flytte sammen til det nye Ullernhjemmet, som hadde god plass. Å få bo sammen med noen de kjenner fra før, skaper trygghet. Derfor utsatte vi nedleggelsen med to måneder. Det var likevel for kort tid for mange.

Tøff prosess

Jeg er veldig glad for at sykehjemspresten fra St. Halvardshjemmet ble med videre til Ullernhjemmet, som dermed fikk prest, et savn de har hatt over tid. Samtidig er det en klar ulempe at ikke flere blant personalet kunne følge med.

Dette har vært en tøff prosess for mange, og jeg forstår at folk er sinte og lei seg.

Men når vi har mange ulike arbeidsgivere – kommersielle firmaer, ideelle stiftelser og kommunen selv – kan det bli en utfordring å få til kontinuitet når et sykehjem legges ned. Ullernhjemmet hadde allerede ansatt en full stab.

Dette har vært en tøff prosess for mange, og jeg forstår at folk er sinte og lei seg. Samtidig håper jeg at flere kan se dilemmaene vi står oppe i. Og jeg lover at det går innpå oss, og at vi også lærer. Først og fremst håper jeg at beboerne ved St. Halvardshjemmet har fått det godt der de er nå. Jeg håper de vil trives på Ullernhjemmet og andre steder, til tross for belastningen de har opplevd.

Se dokumentaren om nedleggelsen av St. Halvardshjemmet:

Norsk dokumentar. Er det mulig å bevare livsglede og verdighet på et sykehjem? St. Halvardshjemmet som drives av Kirkens Bymisjon har flere ganger blitt kåret til Oslos beste sykehjem av pårørende. Sommeren 2016 kommer sjokkbeskjeden: Oslo Kommune skal legge ned sykehjemmet. Alle beboerne skal flyttes og de ansatte mister jobben. Nære relasjoner og vennskap mellom beboere og pleiere brytes opp og avsluttes for godt.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter