NRK Meny
Kronikk

Mødrene som aldri gir opp

Mødrene som mistet barna sine i demonstrasjonene på Den himmelske freds plass gjenopplever traumene på nytt, 24 år etter. De vil vite hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre natten.

De begynner å bli gamle nå. Noen bruker rullestol, andre stokk. Men kampviljen lever. For noen dager siden signerte de et nytt opprop til lederne i Beijing: Forklar oss hva som skjedde natten til den 4. juni 1989! Vi vil ha oppreisning!

Sine drepte sønner og døtre får de aldri tilbake. Men «Tiananmen-mødrene», som mistet sine kjære i dramaet på Den himmelske freds plass, har aldri gitt opp håpet om å få i stand en dialog med regimet. «Vi har kjempet i år etter år», skriver de i sitt siste opprop. «Men regjeringen har vist seg urokkelig». Heller ikke den nye partisjefen, Xi Jinping, har opptrådt mer medgjørlig. Partiet nekter konsekvent å snakke om det som skjedde i 1989.

SE: Bakgrunnsreportasje i Urix 4.juni 2012

Sjokket

Mange år er gått siden jeg møtte «Tiananmen-mødrenes» leder Ding Zilin. Hun var en liten og spedbygd kvinne med usigelig triste øyne. Nesten hviskende fortalte hun om sjokket hun fikk da hun forsto at hennes 17 år gamle sønn, Jiang Jielian, var drept. På veggen bak henne hang et stort portrett av ham.

Partiet nekter konsekvent å snakke om det som skjedde i 1989.

Torbjørn Færøvik, forfatter og historiker

Dagen før massakren demonstrerte flere tusen studenter og andre på Den himmelske freds plass. Sønnen var oppspilt og ville følge dramaet på nært hold. «Men det er farlig», advarte foreldrene. «Hold deg hjemme!»

Kort etter hoppet han ut av baderomsvinduet og løp ned gaten.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

«Gi oss demokrati!»

Etter formann Maos død i 1976 overtok nye og mer reformvennlige ledere i Kina. Mye positivt skjedde, men mange syntes at reformene gikk for langsomt. Ikke minst studentene, som følte seg kuet av autoriteter på alle kanter. Opprøret begynte i det små i midten av april og vokste i styrke de neste ukene. Den himmelske fredsplass ble forvandlet til en gigantisk teltleir hvor tusener av ungdommer bodde natt etter natt. På dagtid sydet plassen av diskusjoner og kamprop: «Vekk med inflasjonen!», «Vekk med korrupsjonen!», «Gi oss demokrati!». Da mai ebbet ut, ble en minikopi av den amerikanske Frihetsgudinnen båret inn på plassen – til massenes jubel.

Lyden av skarpe skudd flerret luften. Da en ny dag demret, lå et stort antall lik i sidegatene.

Torbjørn Færøvik, forfatter og historiker

Tilsvarende demonstrasjoner ble holdt i flere andre byer, og partiledelsen ble urolig. Til slutt bestemte den seg for å aksjonere. Natt til 4. juni rykket flere tusen soldater inn i Beijing, og Den himmelske freds plass ble ryddet for demonstranter. Lyden av skarpe skudd flerret luften. Da en ny dag demret, lå et stort antall lik i sidegatene. En av dem var Jiang Jielian.

Hvor mange som ble drept i Beijing den natten, vet ingen. Regimet påstår at «bare» 241 menneskeliv gikk tapt, andre har hevdet at det var langt flere. På byens sykehus hersket kaos. I «opprydningen» som fulgte, begynte soldater å skyte mot boliger og boligblokker bebodd av utlendinger. De neste dagene valgte flere tusen utlendinger å forlate Kina.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Mødrenes fem hovedkrav

Ding Zilin var en sterk kvinne. Som professor i filosofi ved Beijing-universitetet var hun vant til å tale sin egen og andres sak. Likevel følte hun seg liten i tiden som fulgte. Seks ganger forsøkte hun å ta sitt eget liv. Mellom depresjonene oppsøkte hun andre familier som hadde mistet sine sønner og døtre. Slik oppsto «Tiananmen-mødrene», et nettverk av rundt 150 familier.

Siden den gang har mødrene formulerte sine krav i fem hovedpunkter:

1. De vil ha rett til å sørge over sine drepte barn i det offentlige rom.

2. Rett til å motta humanitær bistand fra enkeltpersoner og organisasjoner i og utenfor Kina.

3. Slutt på all forfølgelse av ofrene for tragedien.

4. Løslatelse av alle som ennå sitter fengslet for sin rolle i demonstrasjonene.

5. Full offentlig gransking av tragedien.

Nykomlingen Xi Jinping er åpenbart mest opptatt av å styrke kommunistpartiets grep, og ikke det motsatte.

Torbjørn Færøvik, forfatter og historiker

I forrige uke kunngjorde en amerikansk stiftelse som arbeider for menneskerettighetene i Kina at den siste av de fengslede demonstrantene i Beijing nå er løslatt. Han er 73 år gammel og sies å lide av Alzheimer. Om noen sitter inne i andre deler av landet, er uklart. De andre hovedkravene er ikke innfridd, og ingenting tyder på at de vil bli det med det første. Partiet har for lengst konkludert med at opprøret i 1989 var «en kontrarevolusjonær hendelse». Observatører i Beijing påpeker at det har skjedd en politisk tilstramning i Kina de siste månedene. Nykomlingen Xi Jinping er åpenbart mest opptatt av å styrke kommunistpartiets grep, og ikke det motsatte. Som et ledd i tilstramningen har partiledelsen sendt ut et rundskriv som eksplisitt forbyr omtale av «hendelsen».

Overvåkning og trakassering

Ding Zilin er blitt 74 år gammel. «Det er ikke så mange av oss igjen», sa hun i et intervju i 2009. «Vi møtes sjeldnere og sjeldnere, og vi orker ikke så mye». Helt siden 1991 har hun og de andre mødrene vært gjenstand for overvåkning, telefonavlytting, razziaer og trakassering. Den 17. mai hvert år holder de en minneseremoni for sine døde sønner og døtre. Men selv da dukker sivilkledd politi opp for å påse at alt går «riktig» for seg. For to år siden ble en av mødrene, Tang Deying, arrestert da hun kom til Beijing for å kreve erstatning for tapet av sønnen sin.

LES OGSÅ: En vaklende politistat

I tillegg til å kreve erstatning og oppreisning er mødrene opptatt av å få klarhet i de nøyaktige omstendighetene rundt drapene. Det eneste Ding Zilin vet, er at sønnen hennes ble skutt mens han var på vei til Den himmelske freds plass den skjebnesvangre natten. Etter de fatale skuddene ble han liggende og blø, før han ble ført til et sykehus i nærheten. Der ble han straks erklært «død ved ankomst».
I disse dager gjennomgår de tapre «Tiananmen-mødrene» sine årlige traumer på ny. Stille tenner de sine lys og røkelsespinner. Og utenfor porten står tause politimenn i sivile klær.

SE BAKGRUNNSREPORTASJE FRA DAGSREVYEN, 1989:

Bakgrunnen for Tiananmen-opprøret.

Dagsrevyen 05.06.89: Situasjonen i Peking