Når du kommer som turist til Kina, er førsteinntrykket at dette landet er et paradis for besøkende. Fantastiske severdigheter som Den forbudte by og Den store muren. God og billig mat; intet mas om tips på restauranter. Du vil stort sett bli svært høflig behandlet, særlig på de internasjonale hotellene. Og er du med i en turgruppe vil du oppleve at det meste fungerer presist og effektivt. I gatene er det ikke overdrevet mye politi å se. De fleste av dem er opptatt med å kikke på trafikken – som uansett står nokså stille hele dagen i storbyer som Beijing og Shanghai.
Men i Kina er det mer avgjørende det du ikke ser, eller ikke legger merke til ved første øyekast. Alle overvåkningskameraene, som nå dekker nesten alle uteområder og store deler av offentlige inneområder i hovedstaden. De sivilkledde politifolkene, både fra det ordinære og det hemmelige politiet. Og ikke minst alle sladrehankene, som mot betaling spionerer på sine medborgere.
Svarte fengsler
De som våger å klage på overgrep fra myndigheter eller korrupte partifunksjonærer risikerer å bli banket opp av bøllete muskelmenn i sivil, innleid av politiet. Slik får de andre til å gjøre de mest skitne jobbene. Som å fengsle folk uten lov og dom i hemmelige, såkalte «svarte fengsler», hvor fysiske overgrep er utbredt.
I forbindelse med den pågående kongressen til Kinas kommunistparti er det engasjert 800.000 ekstra sikkerhetsvakter som er utplassert rundt omkring i hovedstaden Beijing – de fleste av dem rundt Den Himmelske freds plass og Folkets Store Hall, hvor kongressen foregår. Kontrollen med all trafikk inn til byen er trappet opp, og det er innført forbud mot brevduer, ballonger og åpne vinduer i taxier for å hindre at noen skal kunne spre løpesedler med «undergravende» propaganda – for eksempel med krav om stemmerett og demokrati.
I tillegg har man for sikkerhets skyld arrestert et hundretall av de mest kjente opposisjonelle – uten at de er anklaget for noe – for å holde dem fullstendig vekk fra all offentlighet den tiden kongressen pågår.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Paranoide ledere
Hvorfor alle disse sikkerhetstiltakene? Har ikke kommunistpartiet allerede et så solid grep om makten uten at man behøver å være så redd for sitt eget folk? Innstrammingene de siste årene overfor opposisjonelle demokratiforkjempere og både hjemlig og utenlandsk presse viser hvor nervøse makthaverne er for at de skal miste kontrollen.
Årsaken er at den folkelige misnøyen mot kommunistledelsen har økt kraftig, til tross for at mange kinesere har fått det bedre økonomisk de siste tiårene. Opinionsundersøkelser viser at det særlig er den omfattende korrupsjonen og det økende gapet mellom de få styrtrike og de mange fattige som skaper det folkelige raseriet.
LES: «Kina styres som en mafia»
Helt på toppnivå i partiet har man registrert dette, og i sin tale til partikongressen på torsdag understreket partileder Hu Jintao – som også er Kinas president – at de sosiale problemene i landet har økt betydelig og at den omfattende korrupsjonen kan føre til at partiet kollapser og staten bryter sammen dersom man ikke klarer å takle dette problemet.
Folkelige forventninger
Kommende uke skal Kinas folk endelig få vite hvem partiet har pekt ut til å bestemme over dem de neste ti årene. Da vil den nye gruppen av landets mektigste menn tre fram på partikongressens siste dag, som medlemmer av Politbyråets faste komité.
Offisielt er ingen ennå utnevnt, men det antas at den nye generalsekretæren, og dermed sjefen, i kommunistpartiet, blir Xi Jinping. Hva slags politikk han står for er det få som har noen klarhet i, og kanskje får man det ikke heller før han har styrt noen år og har klart å konsolidere makten og fylt parti- og statsorganer med sine folk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Folks forventninger til de nye lederne er likevel høye, særlig etter at avgående partileder Hu Jintao i sin tale lovet å doble inntekten til vanlige folk i løpet av bare åtte år, fram til 2020. I tillegg til økt velstand vil kineserne nå også ha mer velferd: Trygghet for et skikkelig helsetilbud, uten at både leger og sykehus må betales under bordet slik det ofte er nå. Gratis skolegang for alle der de bor, også for hundretalls millioner av migrantarbeidere som har måttet reise fra hjemstedet for å få jobb. I Kina er det fortsatt slik at dersom man bor utenfor den kommunen der man har bostedstillatelse – hukou – så har man ingen rett på gratis offentlige tjenester som skole og helsetilbud.
Misnøyens tiår
Hos deler av middelklassen i Kina er det nå en økende interesse for den franske sosiologen og historikeren Alexis de Tocqueville som levde på 1800-tallet og skrev om framveksten av demokratiet i USA. En av hans hovedteser er at folk ikke krever samfunnsmessige endringer når alle er elendige og fattige, men tvert imot når de begynner å få det bedre.
I Kina vokser middelklassen og mange har fått økte inntekter og høyere levestandard. Likevel kan kommende tiår bli et misnøyens decennium. Politistaten som kommunistene har skapt, klarer utmerket godt å bringe til taushet de få som krever ytringsfrihet og demokrati slik vi kjenner det i Vesten. Men alle dem som reagerer på sosial urett og manglende velferd – og som holder seg langt unna å kritisere kommunistpartiets maktmonopol – er det langt vanskeligere å stagge.
Mye har skjedd med kinesernes selvbevissthet etter massakren på Den Himmelske Freds plass i 1989, der en gryende demokratibevegelse ble skutt i filler av landets militære styrker. I dag tar de fleste det som en selvfølge at de kan få gi uttrykk for sin misnøye på sosiale medier. Og det er få som ikke tør å snakke om sin frustrasjon over sosial urettferdighet, i alle fall så lenge det ikke er i en offentlig sammenheng.
Åpenhet og reform
Ved sine ti år ved makten har både partileder og president Hu Jintao og hans statsminister Wen Jiabao snakket ofte og lenge om nøkkelbegrepet «opening up and reform» som en ledesnor for deres administrasjon. Men det har blitt et mantra uten innhold, for de har ikke klart å gjennomføre mer reformer og mer åpenhet, verken i den økonomiske eller politiske sfæren.
Derfor kaller mange observatører deres regjeringstid som et tapt tiår for Kina. Et tiår der man kunne kommet så mye lenger, men hvor ledelsen ikke våget å utfordre privilegiene og makten til den nye klassen av styrtrike kommunistkadre og deres familier.
For det nye lederskapet i kommunistpartiet, som blir klappet gjennom i kongressen neste uke, er tiden i ferd med å renne ut. Klarer det ikke å gjennomføre omfattende reformer i både partiet og det kinesiske samfunnet i løpet av sin periode ved makten, kan det se faretruende ut. Da kan Hu Jintaos advarsel bli en realitet: Kommunistpartiet kollapser og staten Kina faller fra hverandre.
