På vei gjennom skogen i vinter ble vi gående og diskutere fenomenet nordmenn som hilser på tur.
På vei over Myrtjernshøgda i Nordmarka i Oslo møtte vi en ung sprek skiløper i tettsittende klær. Han kom imot oss i en voldsom fart. Som vanlig nikket vi begge mot skiløperen. Vi supplerte våre nikk med et lavt hei og et lite smil.
Til tross for denne gjestfrie og imøtekommende atferden, registrerte vi at skiløperen passerte oss uten engang å gjøre forsøk på å besvare våre tilnærmelser. Jeg og min kollega kikket på hverandre og hevet øyenbrynene.
Noen minutter senere, mens vi skrelte våre appelsiner på toppen av bakkene ved Bjørnholtvika, kom en eldre dame ikledd løse ullklær imot oss. Igjen nikket vi optimistisk, samtidig som vi framførte et lavmælt hei.
Den ukjente damen stoppet opp, smilte, sa hei, og fortalte oss uoppfordret om de fantastiske skiforholdene hun hadde opplevd denne formiddagen. Etter noen minutters småskravling ruslet både damen og vi videre, i hver våre retninger.
Hvis man gjør et kjapt Google-søk på hilsekultur på tur, vil en raskt finne ut at det er mange som har skrevet om fenomenet. Å hilse på tur har fått mest oppmerksomhet knyttet til skigåing, men også andre turformer har fått sin skjerv av skriftlig dokumentasjon.
Tur-hilsingen har fortrinnsvis blitt beskrevet som et vennlig uttrykk for å anerkjenne og bekrefte felles tilstedeværelse i naturen (både kropp, sinn, tid og sted). Praksisen bidrar til å skape en form for fellesskap. Samtidig som man signaliserer til andre at man anerkjenner deres tilstedeværelse på tur, får en også en vennlig og positiv bekreftelse tilbake.
Men det gjelder ikke alle.
Mannen i tettsittende treningsklær var langt ifra den eneste som passerte uten å nikke eller si hei. Etter en del observasjoner begynte vi å se om det finnes et mønster for hvem som er tilbøyelige til å hilse på fremmede i skiløypene.
Etter flere uker med en lekende, nysgjerrig og uvitenskapelig tilnærming til fenomenet, har vi trålet løypene i marka på kryss og tvers med et våkent blikk og med mål om å samle data om hvem som hilser.
Etter å ha diskutert resultatene rundt lunsjbordet på jobben, har vi kommet frem til at det finnes (i hvert fall) fire parametere som bidrar til turfolks sannsynlighet for å hilse eller ikke. De fire er: alder, kjønn, bekledning og distanse fra parkeringsplass / togstasjon / T-bane.
Det kan være på sin plass å understreke at funnene som presenteres kan representere overgeneraliseringer og til tider ikke-etterprøvbare observasjoner. Vi håper likevel at de kan stimulere til videre diskusjon og debatt, heller enn fornektelse og aggresjon.
Vi bør kanskje også påpeke at faktorer som etnisitet, ferdigheter, O2-opptak, økonomi og motivasjon (blant andre) er tatt ut av analysene for å gjøre dem overkommelige.
- Alder. Jo eldre en person er, jo større er sannsynligheten for at skiløperen hilser.
- Kjønn. Kvinner er de som oftest hilser i skiløypene. Kjønnsforskjellene kan ha sammenheng med at vi som har observert er menn.
- Distanse. Jo lenger inn i marka en skiløper beveger seg, dess større er sjansen for at vedkommende hilser. Det er faktisk slik at noen skiløpere begynner å hilse først når de er kommet langt inn i skogen. Og dette er kanskje ikke så rart. Vi hilser jo ikke på fremmede i butikken. Det betyr at hilsningen må starte et sted; for mange godt inn i marka.
- Bekledning. Det er avgjørende både hvor tettsittende plaggene er, men også hva slags fiber klærne er laget av. Skiløpere kledd i tettsittende lycra hilser ikke like ofte som skiløpere i vide klær laget av naturfibre (ull og bomull).
Kort oppsummert er det høyere sannsynlighet for å bli møtt med et hei hvis du er langt inne i marka og den du møter er en eldre dame iført en impregnert bomullsanorakk, lue i ull og ullvotter. Hvis du derimot møter en ung mann i kondomdress i nærheten av parkeringsplassen, er sjansen svært liten for å få et hei i retur.
Hvis den du møter bruker ørepropper eller hodetelefoner, er sjansen for at vedkommende bekrefter din tilstedeværelse med et nikk, ytterligere redusert. Dette er en tematikk som er såpass grenseoverskridende at den krever en egen tekst med ytterligere kritiske innfallsvinklinger.
Hvis vår konseptuelle tilnærming fremstår som svak, utfordrer vi dere til å teste ut rammeverket med egne observasjoner. Neste gang du går på ski i marka bør du hilse på alle du møter og registrere responsen. Noter også kjønn, alder, klær og avstand fra sivilisasjonen.
Vi inviterer dere til å komme med tilbakemeldinger på i hvilken grad dere anser vårt empiriske konsept er en presis predikator for å identifisere hilsere i skiløypen. Kanskje kan deres observasjoner bidra til å styrke tilnærmingen?
Som forskere med friluftsliv som fagfelt, er vi selvfølgelig opptatt av å skaffe oss ytterligere forståelse for hvordan og hvorfor mennesker handler som de gjør, i natur.
Utover det har vi også et lønnlig håp om å bidra til at det kan bli enda triveligere å ferdes både i marka og i fjellheimen. Vi hilses!
Les også:
