NRKs reportasje Obersten og kvinnene er nok et trist eksempel på en alvorlig varslingssak som Forsvarets ledelse har håndtert på lite imponerende vis. I lys av denne og en rekke andre saker som har kommet frem den siste tiden, er det skremmende at forsvarssjefen er langt mer opptatt av å snakke om verdiene sine enn av faktisk å ta affære.
Saken om den tidligere bataljonssjefen, som i dag er oberst, dreier seg altså om en offiser som, ifølge en av kvinnene NRK har intervjuet, over tid har trakassert flere av sine kvinnelige underordnede.
Bataljonssjefen hadde, i kraft av sin grad og stilling, en betydelig makt overfor disse kvinnene og satt blant annet med beslutningsmyndigheten da en av kvinnene ønsket å bytte til en annen militær stilling for å få nye utfordringer.
Denne kvinnen – som bataljonssjefen tidligere skal ha både antastet og sendt seksualiserte meldinger til – blir spurt av bataljonssjefen: Hva får han for at hun skal få bytte stilling?
En person som stiller dette spørsmålet er åpenbart ikke ute etter «ingenting» i retur. Dette forstår kvinnen, vel vitende om at hennes svar vil kunne påvirke sjefens beslutning i hennes disfavør. Det synes ikke urimelig å hevde at bataljonssjefens opptreden i dette tilfellet minner om det man kaller misbruk av stilling – noe et annet befal nylig ble dømt før.
Etter gjentatte varsler mot bataljonssjefen var Forsvarets reaksjon klar: En skriftlig advarsel (som skulle slettes etter halvannet år) – samt gradsopprykk fra oberstløytnant til oberst og kursplass på et av Forsvarets mest prestisjefylte lederkurs.
På Dagsrevyen lørdag 2. juli bedyret allikevel sjef for Forsvarsstaben, Elisabeth Natvig, at denne obersten har fått «en ganske sterk reaksjon». Det er vanskelig å fatte og umulig å akseptere.
Det røde kortet, ikke taklingen
Med eller uten hjelp fra sine rådgivere har forsvarssjef Eirik Kristoffersen den siste tiden kommet frem til at det skal være en nullvisjon knyttet til mobbing og trakassering, og ikke bare en nulltoleranse.
En visjon om et totalt fravær av mobbing og trakassering høres jo fint ut, men det er ikke stort mer realistisk enn om Norges Fotballforbund skulle hatt en nullvisjon for stygge taklinger på fotballbanen. Hvis en spiller finner det for godt å sette inn en takling i noens knehaser, så er det lite man på forhånd kan gjøre for å forhindre det (selv om holdningsskapende arbeid og fokus på fair play naturligvis må forventes å ha en ikke ubetydelig effekt).
Derfor er det ingen som klandrer fotballforbundet for at overtramp skjer på banen med jevne mellomrom. Men kritikken burde haglet dersom dommerne aldri fikk med seg hva som skjedde – eller ikke turte å bruke kortstokken.
Det fremstår derfor så åpenbart at forsvarssjefen misforstår problemkomplekset når han forsøker å finne løsninger ved hjelp av nye visjoner, pent klingende kjerneverdier og teknikaliteter knyttet til varslingssystemet.
Vi forventer selvsagt ikke at Forsvaret skal klare å få bukt med all upassende oppførsel, men vi forventer at Forsvaret gir det røde kortet til dem som tråkker langt over grensen. Hanne Eggen Røislien virker å være inne på det samme når hun i Morgenbladet skriver at «Skuffelsen er ikke bare knyttet til at [trakassering] skjer, men at Forsvaret ikke i større grad tar reelle grep.»
Å målbinde en snakkesalig oberst
Noe av det sørgeligste med den pågående varslingsdebatten i og om Forsvaret, er fraværet av eldre tjenestegjørende offiserer i diskusjonen. Offiserene på gradsnivå fra major til oberst synes å være særlig målbundet.
Nå er det naturligvis ikke slik at enhver offiser er forpliktet til å mene noe offentlig om disse sakene. Samtidig hadde jeg helt klart forventet større deltakelse fra de vanligvis så offensive oberstene som virker opptatt av å prege forsvarsdiskursen. I debattene som omhandler Forsvarets innretning eller alternative forsvarskonsepter, så er det få som har problemer med å hevde at offiser A er for snever eller at den pensjonerte general B er akterutseilt.
Men så snart debatten handler om at noen av våre egne kolleger bryter med Forsvarets kjerneverdier på en fullstendig uakseptabel måte, da blir det taust fra oberstene.
Engasjementet i den pågående varslingsdebatten ser heller ut til å komme fra grasrota, kanskje spesielt løytnantene og kapteinene, samt fra pensjonerte offiserer som ikke lenger har noe å tape.
Det er synd at offiserene på de midlere nivåene ikke ser hvor virkningsfullt et tydelig standpunkt fra dem hadde vært. For eksempel ved at en oberst tok til orde for at man ikke burde bli oberst hvis man over tid trakasserer sine underordnede. Men kanskje er ikke dette den gjengse oberst sitt syn eller kanskje oppleves bare takhøyden som for lav.
Forsvarssjefens viktigste prioritet
Gjennom sine to år som forsvarssjef har Eirik Kristoffersen vært svært opptatt av å fremheve at Forsvarets kjerneverdier respekt, ansvar og mot er hans høyeste prioritet som etatsleder. Mantraet var i stor grad det samme da han var hærsjef fra 2019 til 2020.
Ti dager etter at han overtok som forsvarssjef skrev han følgende: «Jeg har satt våre verdier som min viktigste prioritet som forsvarssjef. Respekt for oppdraget vårt, for våre medsoldater for samfunnet rundt oss og respekt for motstanderen, er helt grunnleggende for at vi skal lykkes. Ansvar for å holde orden i eget hus og ansvar for å ta de riktige beslutningene – selv når situasjonen er uklar.»
Dette er tydelig tale, men det forteller lite om hvordan respekt, ansvar og mot faktisk etterleves i praksis. Det store antallet svakt håndterte varslingssaker som har kommet frem den siste tiden tyder dessverre på et betydelig sprik mellom liv og lære.
Nå er det på høy tid at forsvarssjefen fatter grep for å få «orden i eget hus». Lykkes han ikke med det – hans viktigste prioritet gjennom to år – så bør han vurdere sin egen stilling.
Kronikkforfatteren er kaptein og kompanisjef i Hans Majestet Kongens Garde, men skriver som privatperson og ikke på vegne av Forsvaret.
