De siste ukene har Egypt tatt flere steg mot en autoritær fremtid. Det muslimske brorskapet står i fare for å bli utradert. Alle ledende skikkelser er arresterte, minst tusen sympatisører drept. Nå vurderer regjeringen å gjøre organisasjonen ulovlig. TV-kanaler og aviser som er kritiske til militæret har blitt stengt, og aktivister fengslet. Nylig eskalerte volden til et nytt nivå, med attentatforsøket på innenriksminister Mohammed Ibrahim 5. september. Hvordan kunne demonstrasjonene som avsatte Hosni Mubarak ende her? Og finnes det fortsatt et håp for et demokratisk Egypt?
Egypts utvikling mot et nytt autoritært styre er ikke et uheldig utfall av gode hensikter. Det har i all hovedsak skjedd med, og ikke mot, statens, politikeres og aktivisters vilje.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Militærets ansvar
Det egyptiske militæret har hovedansvaret. De har aldri vært interesserte i demokratisering. Kuppet 3. juli i år, og massakrene som fulgte var ikke forsøk på å «kickstarte» demokratiet. Men snarere et ønske om å kvitte seg med presidenten, Mohammed Morsi, og å radbrekke Det muslimske brorskapet som politisk bevegelse. Militæret kontrollerer rundt 40 prosent av økonomien i Egypt, og får årlig 1,2 milliarder dollar fra USA. De er tilfredse med et stabilt, forutsigbart og udemokratisk Egypt, og mente at brorskapet sto i veien for dette.
Den konstitusjonelle høyesterettsdomstolen har også et stort ansvar for å ha dratt Egypt i autoritær retning. I juni 2012 oppløste domstolen det fritt valgte underhuset av Parlamentet, fordi dommerne mente valgloven (som de selv hadde godkjent) ikke var gyldig. I juni 2013 led overhuset samme skjebne. Disse annulleringene av frie og rettferdige valg svekket de demokratiske institusjonenes legitimitet.
Udemokratisk elite
Men det er ikke bare de etablerte statsinstitusjonene fylt med Mubarak-lojalister som bærer ansvar. Den politiske eliten har heller ikke kjempet for demokratiet de siste to årene. Det muslimske brorskapet ivret for valg og vant. I posisjon viste de imidlertid liten interesse i å samarbeide med opposisjonen. Morsi opptrådte mer som en allmektig diktator enn en president valgt med 51 prosent av stemmene.
Den politiske opposisjonen med blant annet Mohamed ElBaradei i spissen var ikke mye bedre. Da de tapte presidentvalget jobbet de mer for å annullere valgresultatet enn å vinne neste valg. De støttet helhjertet opp om militærkuppet som avsatte Morsi, og de fleste ikke-islamistiske partiene støtter fortsatt militæret, til tross for deres autoritære oppførsel.
Aktivistenes ansvar
Hva så med aktivistene, dem som ofret seg for demokratiet i 2011? Selv de har støttet opp om gjeninnføringen av militærstyret, med kun få unntak. Kuppet som avsatte Morsi hadde bred folkelig støtte. Dette brukes ofte som et argument for at kuppet var demokratisk. Vi kan like gjerne snu argumentet på hodet. Den folkelige støtten til kuppet viste at aktivistene var villige til å ofre demokratiet for å fjerne islamistene.
Aktivistene sto ikke på barrikadene 30. juni for å kjempe for demokratiske prosesser. De mente brorskapet vanstyrte Egypt og ville ha Morsi vekk, selv om det var et klart brudd på demokratiske prinsipper. Den vedvarende støtten til militæret, selv etter at minst tusen pro-Morsi-demonstranter nærmest ble skutt på åpen gate, styrker antagelsen om at universelle demokratiske rettigheter ikke er deres hovedanliggende.
På sin side er ikke støttespillerne til Morsi interessert i å bli med i noen politisk prosess satt i gang av det nye regimet i Egypt. De nekter å stole på et regime som inviterer dem til dialog samtidig som alle ledere for organisasjonen deres blir fengslet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Hvem kan redde Egypt?
Det vi står igjen med er et Egypt der hverken militæret, domstolene, politikerne eller aktivistene egentlig er interessert i en demokratisk utvikling. De ønsker ikke nødvendigvis et autoritært styre, men er samtidig ikke villige til å akseptere konsekvensene av et reelt demokrati. Dette er en urovekkende situasjon, som gir lite håp om en snarlig demokratisering i Egypt.
Finnes det noen som kan få Egypt ut av uføret? Egypt trenger politikere og aktivister som hever seg over polariseringen, og bringer fokuset vekk fra ideologisk krangling og tilbake på de faktiske sakene som angår folk. Det finnes spirer til dette i dag. Ikke i de etablerte politiske miljøene, men blant andre sivilsamfunnsorganisasjoner.
Menneskerettighetsorganisasjoner, kvinnesaksaktivister, studentorganisasjoner og lokale fagforeninger er mer aktive nå enn noensinne, uavhengig av den politiske utviklingen. Ved å fokusere på dårlige arbeidsforhold, diskriminering og seksuell trakassering istedenfor ideologi, klarer disse organisasjonene å engasjere både islamister og sekulære i sitt prosjekt. Skal det egyptiske demokratiet reddes, er det med dette utgangspunktet politikken må bygges. Før det skjer vil utviklingen i Egypt fortsette mot en autoritær fremtid.
