Kommentar

Kulturnorge mangler rikinger

Næringslivet er nærmest fraværende i kulturlivet. Det kan regjeringen takke seg selv for.

Fredriksen-søstrene, Nasjonalsmuseets Karin Hindsbo og Stina Högkvist

Avtalen med Nasjonalmuseet gjør Fredriksen Family Art Company til en mektig kunstaktør, skriver kommentarforfatteren. F.v. Cecilie Fredriksen, samlingsdirektør i Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, direktør i Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen.

Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseets avtale med Fredriksen-søstrene har skapt voldsom debatt. Likevel er det mye ved avtalen som er bra.

Private kan gi norske kunstmuseer tilgang til kunst i en prisklasse og av en kvalitet vi ikke er bortskjemt med. Dette er tilfellet med Fredriksen-søstrene. Formuende av dette kaliberet har en egen evne til å tiltrekke seg et nytt og bredere publikum.

Det er dessuten interessant at det er to unge kvinner – og deres avdøde mor – som her viser seg gjennom sin samling. De fleste toneangivende kunstsamlere er menn.

Forskningspenger, som skal følge med i avtalen, er dessuten et sårt tiltrengt gode for Nasjonalmuseet.

Kulturministeren synes at avtalen er «fantastisk».

De rikes forsvarer

Det er derfor naturlig at kulturminister Trine Skei Grande forsvarer avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company. Hun synes at den er «fantastisk».

Kulturministeren mener bråket skyldes at tvillingsøstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen er veldig, veldig rike. Kunstnere og kulturfolk, ytrer kulturministeren, misliker rikinger og benytter enhver anledning til å mobbe og kjefte på dem.

Så mye negativitet og mistro er det, sier Skei Grande, at gode samarbeidsavtaler mellom kunstinstitusjoner og de pengesterke nesten er en umulighet i Norge.

Trine Skei Grande latterliggjør en helt legitim debatt

En fantastisk avtale?

Denne kraftsalven fra kulturlivets øverste politiske myndighet har, naturlig nok, fyrt opp kunstlivet. De vil ha seg frabedt en kulturminister som latterliggjør en helt legitim debatt om hvilke avtaler offentlige muséer skal og bør inngå.

For selv om kulturministerens sympati med Fredriksen-søstrene er prisverdig, står forsvaret hennes til stryk.

I de siste ukenes debatt har hun ikke skilt mellom sponsing, gaver, utlån og deponering.

Hun har heller ikke problematisert at det er forskjell på en avtale inngått med en stiftelse, og et privateid selskap som aktivt kjøper og selger kunst.

Agnes Moxnes

Kulturministeren forsvar av Fredriksen-søstrene står til stryk, skriver kulturkommentator Agnes Moxnes.

Foto: NRK

Ingen gave

Det som gjør et museum til et museum er at man samler med tanke på fremtiden. Det er prioritet nummer én. Samlingen er museets bunnlinje.

Derfor vil de fleste av verdens ambisiøse museer vegre seg for avtaler som gjør at de mister kontroll over gjenstandene de får i hus.

Kathrine og Cecilie Fredriksens avtale med Nasjonalmuseet er, så langt, ikke av det evigvarende slaget. Det er ingen gave. Avtalen er tidsbegrenset. Til ti år.

Utlånet har bare en varighet på ti år.

I den tiden skal museets ansatte gi søstrene faglige råd om hva Fredriksen Family Art Company skal kjøpe inn til sin egen private samling.

I norsk sammenheng er dette helt nytt. Det er søstrene som tilsynelatende har hatt de beste advokatene, og det er deres behov som styrer innkjøpene. Ikke museets.

I Nasjonalmuseets hjerne og hjerte

Museet bestemmer selv hvilke verk de vil vise, men familien Fredriksen stiller med fire egne fagpersoner som sammen med museet skal bestemme både innkjøp og utstillingenes profil. I tillegg følger museets ansvar for konservering, magasinering og forskning.

Plutselig er en privat kunstinvestorer midt inne i kjerneaktiviteten, hjernen og hjertet til Norges nasjonale museum.

Slikt blir det uro av. Og det er rart at regjeringen og museets styre ikke opplever det slik. Fredriksen selv ville garantert ikke sluppet noen så tett innpå seg.

Fredriksens varemerke kommer til å bli synlig på en måte vi ikke er vant med i Norge.

En investering i merkevare

Å bli vist i det nye Nasjonalmuseet gir status. Ikke bare for kunsten, men også for eierne.

Hadde du ikke hørt om Fredriksen Family Art Company før, vil du få vite hvem de er nå. Fredriksens varemerke kommer til å bli synlig på en måte vi ikke er vant med i Norge.

De får et eget permanent rom med dedikasjon til mor Inger Katharina Astrup Fredriksen, flere midlertidige utstillinger merket Fredriksen Commission, samt et forskningsprogram med navnet Fredriksen Research.

Problemet stikker dypere

Det er altså gode grunner til at avtalen diskuteres. Men ser en nærmere på saken er hverken Fredriksen-søstrene eller sinte kunstnere problemet med offentlig-private samarbeid.

Problemet er faktisk en mangel på rikinger. Næringslivet er rett og slett nærmest kulturelt fraværende i Norge. De har lenge ønsket seg de samme skattefordelene som idretten nyter godt av. Skatteinsentivene som ble forespeilet av regjeringen Solberg har enda ikke kommet på plass.

Om regjeringen Solberg innfrir det de har lovet vil forhåpentligvis flere donere kunst, heller enn å deponere.

For Fredriksens er uansett ikke dette et tema. Som kypriotiske statsborgere skatter de ikke til Norge. Kanskje er det derfor de har presset gjennom en avtale som, muligens, først og fremst gagner dem selv?

Kathrine og Cecilie Fredriksen er i alle tilfeller viktige og velkomne bidragsytere. Men også de må tåle at vi diskuterer måten de ankommer på.

Om regjeringen Solberg innfrir det de har lovet vil forhåpentligvis flere donere kunst, heller enn å deponere.