Nå er mange redde. Vi befinner oss som samfunn i en dramatisk brytningstid. Jeg har som psykolog fått æren av å være en følgesvenn gjennom brytningstider i menneskers personlige liv. Situasjonene er forskjellige, men frykten er felles. Mange vil også klamre seg til fortiden i møte med en ukjent fremtid.
Vi er alle redde
Det smeller litt nærmere oss, og rammer personer litt mer lik oss. Man kan si mye om det franske flagget, og lettvinte apper på Facebook for å vise støtte. Jeg tenker flaggapper av det ene og andre slaget er underlige greier i en verden der grenser blir diffuse, og de ulike felleskapene av hat, frykt og håp går på tvers av kontinenter. Vi er alle redde for at det skal smelle igjen.
Er flyktningene som kommer lykkejegere som vil suge velferdskassa tom? Skjuler det seg IS-medlemmer iblant dem? Vil det smelle igjen i morgen? Hva vil frykt og hat gjøre med det norske folk? Hvor mange spirer til nye Breivik-er skjuler seg blant oss? Vil det smelle i morgen?
Vi vet faktisk ikke, og kan ikke helgardere oss. Men vi kan velge hvordan vi forholder oss til usikkerheten, og hva vi gjør med frykten og hatet.
Sangen om menneskeverdet
For fire år siden møtte vi den mest hatske handlingen vi hadde sett i vår tid med budskap om kjærlighet og samhold. Nå vil noen kalle slike budskap for naive i møte med komplekse problemer og reelle kriser. Jeg tror ikke det var et naivt folk som sang Til ungdommen med felles røst; «her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: Troen på livet vårt, menneskets verd».
Sang vi ikke om det samme menneskeverdet den gangen? Jeg og mange med meg kjenner seg dypt skuffet nå. Når hatske ytringer rammer dem som minst trenger det, kan det kjennes som et slag i magen. I våre øyne gir frykt og hat ny næring til IS, uansett hvor det kommer fra. Vi får lyst til å snu ryggen til naboen, kollegaen eller familiemedlemmet når frykten deres leder til hat og fordømmelser.
Men igjen, hva er vårt vern mot vold? Vi valgte å møte frykt og hat med kjærlighet for fire år siden. I hver av oss bor både mulighet for frykt, hat og resignasjon, og mulighet for åpenhet, giverglede og håp. Når brytningstiden er over oss er det helt naturlig å reagere med frykt. Deretter begynner vi som oftest å brette opp ermene og ta fatt. Det vil skje en utvikling, i mange tilfeller en forbedring vi ikke så for oss. For menneskets blikk endrer seg også med forandringen.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRKDebatt på Facebook
Vi kan være fanebærere
Som individer kan vi være fanebærere for menneskeverdet i det små og store. Vi kan frastå fra all hets, også hetsen av hetserne, og stå fast ved at vi velger noe annet. Møt naboens fordommer med din gode tanke om hvor godt det er å tilby en endelig trygg havn. Bli inspirert av barnas umiddelbare glede ved å hjelpe, og oppmuntre andre voksne til å lytte til dem for en påminnelse om hva medmenneskelighet er.
I håndteringen av flyktningene som kommer har lederne våre også vært preget av det første, kaotiske stadiet i en brytningstid. De har vært speil for den frykten som holder oss tilbake. De gode lederne kan løfte frem blikket fra de siste utregninger og planer som holder fast i det gamle og vante. Da vil de få øye på mange hender som vinker dem til seg og sier: «Kom igjen, det er her det skjer! Vi har allerede begynt, og nå trenger vi bare en liten håndsrekning for å få enda mer til!»
Media har også ansvar
Visste du at når mennesker tenker på penger, vil de hjelpe andre mindre enn når de tenker på for eksempel en blomst? En offentlighet som bare snakker penger holder vårt medmenneskelige potensial tilbake. Det er tusener rundt i landet som venter på sin sjanse til å bidra, når de får god mulighet. Vi mennesker tørster etter mening, fellesskap og en hensikt med hva vi gjør. Den gode leder vil se ideene som bringer goder til flere liv. Og tenk hvor mange ideer som myldrer blant dem som har fått en ny sjans i livet?
Media kan løfte sine oppgaver fra å utnytte den frykten som selger, til å være sin påvirkning bevisst. Det er i deres kommentarfelt de nye Breivikske tanker sprer seg, de som forsterker avmakten nye IS-medlemmer gror ut av. Når dere skal skape spenning med kritiske spørsmål, hvorfor ikke stille spørsmål ved frykten og alle antagelse som følger den? Noen medieoppslag minner oss om barnas nysgjerrighet, begeistring og smittsomme hjertevarme. Dette vil også selge. Dere kan også velge.
Vi kan velge retning
Barna som vil springe til nærmeste mottak for å gi en bamse og en brødskive, og de som husker hva det vil si å være i krig har samme budskapet til oss. Når noen i ytterste nød banker på, er det naturligste i verden å hjelpe. Vi kan nå velge retning for hvor vi vil være på andre siden av vår brytningstid. Verdiene vi kan få igjen er av det slaget som ikke kan kjøpes for penger.
Noen vil bli i frykten. Man mange har også tatt steget videre. De kjenner pågangsmot. De kjenner at de bruker seg selv på nye måter. De forteller at det er paradoksalt godt å komme nær de som har mistet alt. Lagene med meningsløst visvas skrelles av, og betydningen av et menneskeliv, menneskets verd, står igjen. Heri ligger potensialet i tiden vår. Her starter vårt vern mot vold.
