– Folket er det største klimaproblemet, sa statistikerkjendis Hans Rosling på ZEROkonferansen i november.
Jens Stoltenberg og alle andre statsledere i de rike landene vet hva som må gjøres med klimaproblemet, men tør ikke av frykt for ikke å bli gjenvalgt. Fortsatt handlingslammelse vil gi katastrofale konsekvenser. Dagens utvikling er i tråd med de mest pessimistiske scenarioene fra FNs klimapanel.
Farlige klimaendringer
De harde fakta snakker for seg selv. I fjor var verdens utslipp av CO2 fra fossile brensler hele 54 prosent høyere enn i 1990. Temperaturen på jorda kan øke med fem grader innen 2100 dersom veksten av klimagassutslipp fortsetter i samme tempo.
Delegatene på klimaforhandlingene i Doha fikk dermed enda en grunn til å få unna samtalene om en videreføring av Kyoto-protokollen. Men til og med det mest optimistiske scenarioet er stusslig; bare EU, Norge, Sveits og Australia vil få konkrete utslippsforpliktelser i en forlenget Kyoto-avtale. Disse dekker rundt 15 prosent av verdens klimagassutslipp.
LES OGSÅ: Noreg og Brasil har lagt ein slagplan i Doha
For å unngå det forskerne kaller farlige klimaendringer, må vi kutte verdens utslipp med mellom 80 og 90 prosent innen 2050, og utslippstoppen må nås før 2020.
Hvorfor bryr vi oss ikke?
Men folk er ikke så redde for ulven. I 2007 fikk klima og miljø stor plass i mediene. FNs klimapanel, som nettopp hadde publisert sin fjerde sammenfatning av verdens klimaforskning, fikk fredsprisen sammen med Al Gore.
Engasjementet holdt seg høyt de neste årene fram til FNs klimaforhandlinger i København i 2009. Etter dette dalte både bekymring og engasjement, og i fjor var norsk ungdoms klimaengasjement på et lavmål. Lav mediedekning omkring temaet etter 2009 er med på å forklare den synkende interessen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Irrasjonelle
Samtidig er folk flest verken så rasjonelle eller konsistente som vi kanskje ønsker å tro: En undersøkelse av hvor viktig klima var ved stortingsvalget i 2009 viste at selv om mange sa at de var bekymret for klimaendringer og mente dette var en viktig sak, fikk ikke de klassiske klimapartiene flere velgere.
Klimaproblemet presenteres altså som svært alvorlig, og klimaforskerne roper ut sin bekymring. Likevel skriver ikke folk flere leserbrev, de stormer ikke Stortinget og hopper ikke ut i gatene. Vi justerer nemlig ikke holdningene våre etter vitenskapelig konsensus. Nødvendigvis.
En studie fra de amerikanske psykologene Feinberg og Willer viser at når nettopp de alvorlige konsekvensene ved global oppvarming blir vektlagt, kan dette ha motsatt effekt på folks holdninger enn vi skulle ønske. Med mindre katastrofebildet følges av informasjon om at det finnes løsninger, risikerer vi å skremme folk fra å tro at problemet er så alvorlig.
LES OGSÅ: Klimaprosessen kan havarere
Bekymret, men tiltaksløse
I dag er omtrent 80 prosent av oss bekymret for klimaendringer, mens 15 prosent avviser problemet helt. Vi som bryr oss er likevel ganske ustadige; vi godtar kjøp av CO2-kvoter og bevaring av regnskog, samtidig som vi suser videre i vårt forbruksparadis. Kanskje fordi vi ikke vet hva vi kan gjøre.
I en studie av nordmenns holdninger til forskjellige miljøavgifter, fant CICERO Senter for klimaforskning at folk ønsker mer kunnskap om effektene. Skepsis til miljøskatter skyldes blant annet at vi ikke tror på miljøeffekten. Vi ønsker å vite hva skatteinntektene skal brukes til, og vi er opptatt av at skattene ikke skal ramme de som ikke har noe alternativ.
Nøkkelen til motstand
Erfaring er også en nøkkel til mindre motstand. Ett eksempel er resultatene fra en spørreundersøkelse i Oslo, Bergen og Trondheim gjort i år. Folk har svart på spørsmål om både eksisterende og mulige nye klimaavgifter. Svarene viser at jo mindre kjent folk er med en avgift, desto større er motstanden mot den.
Jo lenger det er siden en avgift ble innført, desto større er oppslutningen om den. Når folk ser de positive effektene, øker også aksepten for avgiften. Dette kan forklare hvorfor det i dag er et flertall for å beholde bompengeordningene både i Oslo og Bergen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ut av krisa
Folk er altså mer tilbøyelige til å støtte effektive klimatiltak de har erfaringer med. Likevel avstår politikere flest fra å innføre dem. Som vi har sett, fokuserer de kloke lederne på løsninger i tillegg til problemet og designer virkemidlene på en måte som passer adferden vår. Til sist får de belønning i form av en holdningsendring.
De andre sitter igjen med to valg: Vente på at vi får erfare klimaendringene i større grad og håpe på et folkekrav om handling, eller satse på å erfare at forebyggende klimatiltak ikke er så skumle.
Med støtte i vitenskapen kan faktisk politikerne forvente fravær av protester etterfulgt av støtte av tiltak. Så hvorfor ikke starte med å kommunisere at klimaløsningene finnes og faktisk er til å leve med?
