Ingen miljøproblemer er mer prekære enn klimaendringene. Denne uken møtes verdens miljøvernministere for å diskutere saken i Doha i det eneveldige oljeemiratet Qatar.
En hetere klode kan ødelegge matforsyningen, drepe fiskebestandene, og brenne ned regnskogen. Med mindre mat, stigende hav, og dårligere vær, vil menneskene stå overfor et alvorlig ressursproblem. Derfor handler klimaendringene grunnleggende sett om vår sivilisasjons framtid.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hva gjør verdens ledere for å løse problemet? Flere avgjørende spørsmål er aktuelle. FNs generalsekretær Ban Ki Moon har identifisert ett av dem. Under sin tale til FN-møtet tirsdag, sa han at en videreføring av Kyoto-avtalen var maktpåliggende.
Uten en forlengelse av Kyoto, vil hele prosessen fram mot en løsning på klimaproblemet spore av. Det vet alle som er i Doha.
Pekte ut de ansvarlige
Kanskje enda mer oppsiktsvekkende var at Ban Ki Moon pekte ut ansvarlige. Industrialiserte land har ressursene, teknologiene og mulighetene til å gjøre noe, sa Moon. Han påpekte at få fattige land hadde samme mulighet, og plasserte dermed et tungt ansvar på regioner som Europa, Nord-Amerika, Japan og Australia/ New Zealand.
Kanskje var det også nødvendig. For er det en ting som virkelig er egnet til å avspore FNs klimaforhandlinger, så er det handlingslammelsen i mange industrialiserte land. Det førte til bruddet i København i 2009, og kan gjøre det igjen her i Doha.
LES OGSÅ: På tide med kvotepause?
Ser ikke bra ut i Norge
Ifølge klimakonvensjonen, klimaforhandlingenes grunnlov, har industrialiserte land både plikt og ansvar til å gå foran med utslippskutt. Årsaken er at Europa og USA historisk sett har bidratt mest til klimaproblemet. Selv om utslippene nå øker i Kina og India, tilhører fortsatt brorparten av de akkumulerte klimagassene i atmosfæren USA og Europa.
Da Kyoto-avtalen ble undertegnet i 1997 godtok også Europa og USA sitt historiske ansvar. Den forpliktet industrialiserte land til å kutte sine samlede utslipp med 5,2 prosent innen 2012. 15 år seinere kan vi måle resultatene. USA skulle kutte med 6 prosent. I stedet er utslippene økt med 10 prosent. Canada lovet å kutte like mye som USA, men har hatt en utslippsvekst på nesten 25 prosent. EU har kuttet utslippene med 18 prosent, men mye av kuttene skyldes den havarerte østeuropeiske tungindustrien.
I Norge ser det heller ikke bra ut. Her har utslippene av karbondioksid økt med nesten 30 prosent siden 1990, som er basisåret for avtalen. Riktignok har Norge kuttet utslippet av en del fluorholdige klimagasser, men den store omstillingen til fornybar samfunnet er langt i fra i emning.
LES OGSÅ: Tøff innspurt i klimaforhandlingene
Balanserer på en knivsegg
Mange fattige land mener derfor Europa og USA ikke har vært sitt ansvar bevisst.
Selv befinner jeg meg nå i Doha hvor jeg følger forhandlingene fra dag til dag.
Det er liten tvil om at FN-prosessen nå balanserer på en knivegg. Mange u-land er desperate. De forhandler praktisk talt om sin egen eksistens. I Bangladesh lever 130 millioner innbyggere mindre enn en meter over havet. Stiger vannet mer enn en meter, trues de alle på flukt. Tilsvarende trues land som Mali, Tsjad og Mauritania av store flyktningproblemer om det blir enda varmere.
Etter bruddet i København har landene forsiktig forsøkt å gjenoppbygge tillitten til FN-prosessen. For to år siden ble man enige om å opprette et pengefond som skal hjelpe u-land å møte klimaproblemet. Det handler om å bygge diker i Bangladesh, bygge vindmøller i India, og hjelpe Afrikanske land med matforsyningen. I 2011 kom man enda et skritt videre. Da ble man enige om å vedta en ny juridisk, avtale som skal erstatte Kyoto. I den nye avtalen skal alle verdens land underlegges samme regleverk for å kutte utslipp.
Men da u-landene gikk med på dette, var forutsetningen klar: Kyoto-avtalen måtte videreføres på en meningsfylt måte. Det samme ble gjentatt av Brasils forhandlingsleder her i Doha i går: «En andre forpliktelsesperiode under Kyoto-avtalen er nøkkelen», sa han på en pressekonferanse. «Kyoto-2 skulle vært på plass for lenge siden. Uten en ny forpliktelsesperiode, vil det ikke bli enighet på andre områder», fastslo han.
Det var et ultimatum.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Transportetappen kan havarere
Samtidig er det kjent at verken USA, Russland eller Japan vil forplikte seg til Kyoto-2. Norge, Australia og EU har sagt de vil, men ambisjonene deres er svake.
Norge vil kutte 30 prosent innen 2020, men vil gjennomføre mye av kuttet med kvotekjøp. EU har på sin side lovet 20 prosents kutt innen 2020, men når de allerede har kuttet 18 prosent forstår alle at målet er uten reelt innhold.
Dermed har u-landene knapt noe å tape på å velte prosessen. Før uka er omme kan FNs klimaforhandlinger ha havarert for andre gang på fire år. Det Aftenposten på lederplass har omtalt som «en transportetappe», kan dermed ende med fiasko. I de få dagene som gjenstår er vår egen miljøvernminister Bård Vegar Solhjell er satt til å megle. Det gir ham et stort ansvar. Skulle klimaprosessen havarere, vil verden reelt sett stå uten noen klimaavtale ved årsskiftet.
Avgjørelsen faller om tre dager.
