Kampen om pengene, landet og melka

Tross faglige råd og advarsler strammer regjeringen inn pengestøtten som skal sikre konkurranse mellom norske meierier.

Det er en utvannet Sp-seier som nå utspiller seg etter måneder med intern dragkamp mellom de to regjeringspartiene.

Ap har fått gjennomslag for at noe av pengestøtten får overleve enn så lenge.

70 prosent av støttebeløpet videreføres, men fjerningen av distribusjonstilskuddet vil ramme særlig Q-meieriene hardt. Det er også de som lett kan svare på tiltale. Mer om det senere.

De tekniske støtteordningene reiser debatter som er mye mer allmenne:

Rokker dette ved ambisjonen om landbruk i hele landet og forutsetningene for distriktsbosetting? Ødelegges en bransje med få aktører og muligheten for reell konkurranse? Blir det dårligere og/eller dyrere tilbud i butikkhyllene? Eller bare dyrere?

Dette angår deg enten på ditt bord eller der du bor. Eller begge deler.

Du tenkte sikkert ikke på det, hvis du i det hele tatt åpnet den hvite korken og helte noen desiliter melk i et glass i dag tidlig:

27 øre av det du betalte for melkekartongen gikk i en slags avgift til en stor pengepott for å utjevne prisen på melk her i landet. Det som samlet utgjør nær en milliard kroner gjør at melkeprisen blir den samme, enten melka tappes og fraktes kort i Rogaland, langt i Nord-Norge. Enten melka går rett i en kartong, eller videreforedles til ost eller yoghurt.

Av denne store milliard-potten, settes 200 millioner kroner av til å fremme konkurranse i meierisektoren.

Dette er penger som Q-meieriene, Synnøve Finden, Rørosmeireiene og noen få mindre aktører, får på bekostning av store Tine.

I Hurdalsplattformen lovet regjeringen å bevare denne store pengepotten, men vil «gradvis fase ut» ordningen som spesifikt skal bidra til mer konkurranse i meierisektoren.

Av mindre ting velger regjeringen å videreføre særskilte ordninger som skal sikre bedre marginer for utfordrer-produsenter. Regjeringen tar inn over seg at særlig ost og yoghurt ville blitt erstattet av importprodukter. Det ville ikke Senterpartiet kunne ha levd med.

Kapitalgodtgjørelsen til melkebøndene som ikke leverer til Tine videreføres også.

Det store grepet som regjeringen vil høste mest kritikk for er at distribusjonstilskuddet fjernes. Tilskuddet har vært begrunnet i at Q-meieriene ikke har samme distribusjon som Tine fra meieri til butikk.

Tine frakter all melk og produkter selv. Både fra bonde til meieri og fra meieri til butikk. Q-meieriene må samarbeide med andre om frakt fra meieri til butikk. Det mener Q er en betydelig struktur-ulempe og ikke en konkurranse på likeverdige vilkår med Tine. Totalt taper Q-meieriene 50 millioner kroner årlig på Sandra Borchs grep.

Tine mener distribusjonen ikke er en barriere for konkurrentene slik det har vært.

Den politiske kampen

Meieristriden handler om noe større, fordi lange linjer i norsk landbruks- og distriktspolitikk kan sies å ligge i potten.

Den er viktig langt utover «menigheten» fordi det handler om 15 prosent av handlekurven til en vanlig forbruker. I viktige deler av landet handler det om målbare, konkrete arbeidsplasser.

Politisk er dette kontroversielt fordi Senterpartiet kan sies å støtte de interessene som ikke vil svekke Tine meierier, mens Arbeiderpartiet som reformvennlig, styringsparti med et press på seg om å opptre mer næringsvennlig.

Både Ap og Sp ønsker konkurranse i meierisektoren, men de er ikke nødvendigvis enige om hva som er nok og riktig type konkurranse og dermed heller ikke virkemidlene.

I dag er Tine to ting: Tine har et stort samfunnsansvar for å motta melk fra norske gårder og transportere den til meierier. Dette er mer enn en logistikkoperasjon. Plikten til å motta er et politisk villet infrastruktur-tiltak som sikrer at det er mulig å drive med melkeproduksjon, eller ha en gård, eller bo og leve, i hele landet.

Tine er også en merkevarer som sikrer deg Melk i kartong, sjokolademelk, God Morgenyoughurt og Norvegiaost. I direkte konkurranse mot Q Meieriene og Synnøve Finden som også har sine melkekartonger, yoghurt-begre og ostepakker noen varehyller bortenfor i butikken din.

På den ene siden mener Tines konkurrenter at de konkurransefremmende tiltakene heller må styrkes enn fjernes. Tine er fortsatt en dominerende aktør. Q Meieriene og Synnøve Finden kan og vil vise til at store investeringer i meieri på Jæren og ysteri i innlandet er gjort med tanke på at vilkårene for småprodusentene ikke blir dårligere.

I verste fall kan arbeidsplasser forsvinne eller flagges ut. Det vil også kunne gjøre at det blir færre produkter i hyllene og mindre produktutvikling i fremtiden.

Å fjerne disse tiltakene kan gi dyrere meierivarerer og dårligere tilbud.

På den andre siden mener Tine, Norges Bondelag og dermed selvsagt Senterpartiet at konkurransefremmende tiltakene bidrar til å skape en situasjon hvor Tines konkurrenter kan skumme fløten av meierisektoren. De små kan spisse lokalisering og distribusjon til områder hvor ting ligger godt til rette for effektiv drift, som Jæren. Mens Tine må ta eneansvar for hele Nord-Norge. Da får Tine store utgifter og små inntekter.

Det kan tvinge frem en raskere og mer brutal omorganisering av Tine til færre og større meierianlegg, kanskje dårligere distribusjon. Man trenger ikke være senterpartist for å kalle det sentralisering. Tine vil måtte kutte uansett hva regjeringen gjør, men en landbruksminister fra Senterpartiet vil selvsagt ikke sette i gang denne snøballen.

Å beholde disse tiltakene kan bety større press på norske melkebruk og et svekket Tine.

Hva gjør Q meieriene nå?

Som forbruker er det viktigste: Hva gjør Q-meieriene nå? Hvis tapet blir stort nok, kan de gjøre alvor av sin trussel om å legge om hele driftsmodellen og lage «First Price-melk». Altså bli en egen merkevare for én kjede. Da endres hele konkurransesituasjonen i butikkene. Én kjede vil da kunne gi Q-meieriene best plassering i melkeskapet. Tine kan i praksis bli skvist ut av mange norske butikker. Da svekkes Tine og den norske bonden og det norske landbruket.

Det er denne kampen som er den store, viktige.

Og den har så vidt begynt.