Kronikk

Ingen garanti mot selvmord

Vi kan aldri garantere at en pasient som forsøker å ta sitt eget liv, ikke vil lykkes. Men, vi som jobber i psykisk helsevern vil gjøre det vi kan for å hjelpe.

President i Norsk psykologforening, Tor Levin Hofgaard.

I psykisk helsevern jobber vi med potensielt livstruende tilstander, hver dag. Det går likevel en grense for hvor sterkt vi kan gripe inn overfor et menneske, selv om hensikten er den aller beste, skriver presidenten i Norsk psykologforening.

Foto: Ola Hana / NRK

Få ting er mer tragisk enn når mennesker velger å ta sitt eget liv. Ikke minst for dem som sitter igjen med tapet, skyldfølelsen og de gnagende spørsmålene om hva som kunne ha vært gjort annerledes for å forhindre katastrofen.

Høye krav

Tragedien får en ekstra dimensjon når den som har gått bort, har vært innlagt i psykisk helsevern, slik vi de siste dagene har fått en påminnelse om gjennom NRKs reportasjeserie. For vi har gode grunner til å stille høye krav til hvordan vi tar vare på de mest sårbare i helsevesenet vårt.

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Lovverket pålegger oss å forsøke å redde liv og å yte forsvarlig helsehjelp. Det er likevel grenser for hva vi kan gjøre for å hindre at folk tar sitt eget liv. Grunnene er flere: Årsakene til selvmord kan være mange, og de kan inngå i et komplekst samspill som gjør at én årsak kan være vanskelig å skille fra en annen.

Det finnes ingen enkle forklaringer, verken i nasjonal eller internasjonal forskning, på hvorfor noen velger å ta seg selv av dage.

«Falsk alarm»

Det vi vet, er at langt de fleste som tar livet av seg, har varslet det på forhånd. Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

Selvmord blir dermed uhyre vanskelig å forutsi. Det ble framholdt senest under Den norske psykologikongressen i september da den Oxford-baserte selvmordsforskeren Bergljot Gjelsvik oppsummerte 50 års forskning ved å slå fast at «prediksjon av selvmord er omtrent på sjansenivå

Det gjør at vi som er fagfolk i psykisk helsevern, har begrenset mulighet for å hindre folk i å avslutte livet på egen hånd.

Mer tvang?

Hvorfor unnlater vi da å bruke mer tvang?

Tvang er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv,og det har lenge vært et tverrpolitisk ønske om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. For mange pårørende vil det forståelig nok være motsatt. I kampen for å redde våre kjæres liv er vi villig til å strekke oss til det ytterste og ta i bruk de metoder vi har til disposisjon.

De fleste som tar livet av seg har varslet det på forhånd.

Hvis svaret er «tvang» hver gang vi møter en pasient som uttrykker selvmordsplaner, vil sannsynligheten være stor for at vi kolliderer med prinsipper for god behandling.

Slik behandling vil som regel innebære at pasienten etter hvert får bedre kontroll over selvmordstruende impulser eller planer og gradvis tilbakeføres ansvaret for eget liv.

Og det er ikke stimulerende, verken for autonomien eller menneskeverdet, å bli fotfulgt 24 timer i døgnet, dusje under oppsyn og gå med buksa på knærne fordi du er fratatt beltet av frykt for at du skal bruke det for å ta ditt eget liv.

Selvmordsfare som generelt grunnlag for tvangsinnleggelse, kan dessuten kunne føre til at det oppstår en fryktkultur i behandlingsapparatet, der man bruker tvangsinnleggelser for å være på «den sikre siden», eller ikke tør å ta imot pasienter til behandling av frykt for å miste dem.

Livstruende tilstander

I psykisk helsevern jobber vi med potensielt livstruende tilstander, hver dag. Det går likevel en grense for hvor sterkt vi kan gripe inn overfor et menneske, selv om hensikten er den aller beste.

Vi vet også at de fleste av varslene som kommer er «falsk alarm».

For å være på den sikre siden, måtte vi ha iverksatt svært omfattende tvangs- og kontrolltiltak overfor alle som hadde gitt tydelige varsler om selvmord. Resultatet ville ha blitt mer feilaktig tvangsbruk i de tilfellene hvor selvmordsvarslet ikke ville ende i selvmord.

Vi ville ha fått samfunnsutvikling de færreste av oss ville ha omfavnet, på samme måte som de færreste av oss ville ha akseptert ubegrenset overvåkning for å forhindre ethvert terrorangrep.

Vi skal aldri slutte å hjelpe.

Vi skal endre dårlig praksis, påtalelov- og regelbrudd, og vi skal gå i rette med institusjoner og ledere som ikke evner å lære av sine feil.

Vi skal diskutere hvilke behandlingsmetoder som virker og utvikle nye og bedre tiltak.

Men det vil alltid gå en grense for hva vi kan få til: Vi kan aldri garantere at mennesker ikke lykkes, om de forsøker å ta ditt eget liv.