India gisper etter luft

Selv om antallet koronasyke i Indias andre bølge begynte å stige merkbart i midten av mars, klamret jeg meg til håpet om at min familie ville slippe unna. Foreldrene mine er vaksinerte, noe som sannsynligvis reduserer risikoen for å bli alvorlig syk.

Jeg kontaktet Gaurav Saraswat, en lege som også er en god venn. Han forsikret meg om at faren min hadde milde symptomer, men bemerket også at faren min er heldig som bor i Assam der helsevesenet ennå ikke har bukket under på grunn av den enorme pågangen av covid-19 pasienter.

Han fortalte meg om pasienter som ikke slipper til på sykehuset selv om de er så syke at det ville være det eneste forsvarlige. Han fortalte meg om koronasyke som må kjøpe medisiner og oksygensylindere på det svarte markedet til ti ganger vanlig pris.

Bare i løpet av de siste ti dagene hadde Gaurav mistet tre venner og bekjente. Som lege er han sikker på at de fremdeles hadde vært i live om de hadde fått tilstrekkelig helsehjelp.

Det er dessverre ikke noe unikt ved Gauravs historie.

Over hele India dør folk i ambulanser utenfor sykehuset mens de gisper etter luft. Sykehusene går tomme for oksygen, krematoriene er i gang døgnet rundt mens de ansatte sliter med å ta unna mengdene døde kropper.

Gaurav og jeg snakket lenge. Om hvordan livet i India fortoner seg nå, og om opplevelsen av å bo i et land som har mistet kontrollen. India har ikke sett lignende siden spanskesyken, og det er noe som skurrer. De offisielle tallene for antallet som har dødd av korona stemmer ikke med antallet døde kropper som hoper seg opp utenfor krematoriene.

Siden midten av mars har Gaurav fått et økende antall telefoner fra folk som ber om medisinske råd.

Telefonene har økt i takt med Indias andre koronabølge. Men økningen har også skjedd i takt med noe annet; valg, suppleringsvalg, politiske folkemøter og store religiøse festivaler, der millioner av mennesker har møtt opp uten å ta hensyn til smittevernregler.

Folkemengdene hentet legitimitet fra politisk hold: Når statsministeren og andre politiske ledere stilte opp, hvorfor skulle ikke folk flest gjøre det samme?

Kanskje er ikke dette overraskende. Tidlig i mars gikk helseministeren offentlig ut og erklærte seier over viruset. Etter dette begynte folk å slappe av. Smittevernreglene ble ikke lenger sett på som like nødvendige. Helsedepartementet hadde ikke trukket tilbake rådene om smittevern.

Likevel tolket folk beskjeden som at kampen nå var over.

Når jeg skriver dette har både moren og broren min også testet positivt for korona. Min bror, som for øyeblikket er i Kerala på jobb, fikk beskjed om å forlate hotellrommet han leide. Fordi familien min har en viss sosial og politisk kapital ordnet det seg for ham.

Situasjonen er en helt annen for hundrevis av millioner fattige indere i slummen i byene og på landsbygda. De kjemper ikke bare mot et virus. For dem er hvert steg på veien mot hjelp en kamp – å få ambulansen til å komme, å få plass på sykehuset, å skrape sammen nok penger til å kjøpe medisiner og oksygen på det svarte markedet og å få døde familiemedlemmer til krematoriet.

For dem er ikke karantene et alternativ. De bor i ettromshus i tettpakkede nabolag. Det offentlige helsesystemet de vanligvis setter sin lit til har kollapset.

Broren min fikk raskt hjelp da jeg postet en tweet og spurte om noen kunne stille opp. De fattige inderne er ikke på Twitter. Og her kommer vi til kjernen i den indiske koronakrisen: I India må du kjenne de rette folkene og ha lommene fulle av penger for å få hjelp.

Det verste for meg har vært å sitte langt unna, i et land der folk flest har tilgang til gode helsetjenester og sykelønnsordninger, og der statsministeren holder pressekonferanser uten at det nødvendigvis er en ny krise på gang.

Jeg er trygg, men likevel helt hjelpeløs. I India jobber 90 prosent av befolkningen i uformell sektor. De har ikke råd til å være borte fra jobb.

28. april rammet et kraftig jordskjelv Assam.

Det har føyd en helt ny og surrealistisk dimensjon til den pågående tragedien. Foreldrene mine og andre som var pålagt karantene ble tvunget til å handle stikk i strid med alle råd og komme seg ut av huset, der de gikk ute blant andre med den risikoen det medfører for å spre viruset videre.

India har verre tider i vente, og det er mye å lære for land som fremdeles venter på sin andre bølge: Det kan straffe seg hvis myndighetene slipper opp for mye for raskt.

Og rike land som Norge, som kan ta seg råd til å sette vaksinering på vent mens man undersøker bivirkninger, må heve seg over vaksinenasjonalismen. Hvis pandemien skal ta slutt må hele verdens befolkning få tilbud om vaksiner.

Én ting til: Indiske myndigheter har strammet grepet rundt meningsytringer om korona. Når dere sender nødhjelp; ta dere gjerne tid til å snakke om ytringsfrihet også!