Fra flere hold er det i løpet av høstens valgkamp tatt til orde for at EØS-avtalen bør sies opp og erstattes med en frihandelsavtale. Det er særlig stortingskandidater og representanter fra Senterpartiet som har fremført dette budskapet – blant annet «for å gjøre fiskeindustrien mer lønnsom».
Det er vanskelig å forstå at et parti som profilerer seg på å ivareta distriktenes interesser tør å sette store deler av distriktenes næringsliv på spill.
La det være klinkende klart: Sett fra norsk sjømatnæring er EØS-avtalen slik den er i dag ikke god nok. Langt i fra. Men den er den beste vi har.
Kan miste fordeler
Sjømat Norge skulle gjerne hatt en forbedret avtale som sikret lavere tollbelastning for blant annet bearbeidede varer samt halvfabrikata-varer av blant annet sild, makrell og reker. Konsekvensen av tollbelastningen på disse varene har dessverre over tid ført til en nedbygging av foredlingsindustrien i Norge.
EØS-avtalen er likevel svært viktig for norsk sjømatnæring. Avtalens protokoll 9 gir tollfri adgang for fersk og fryst torsk, sei, hyse, kveite og blåkveite. Før EØS-avtalen var det toll på 12 prosent for torsk, mens sei og hyse hadde 7,5 prosent toll. Den tollfrie adgangen har i stor grad kommet fiskerinæringen i nord til gode.
Ved en eventuell uttreden av EØS står vi i fare for at disse tollettelsene vil falle bort. Norsk sjømatnæring vil da kunne miste et konkurransefortrinn som vi har i dag blant annet overfor russisk sjømatnæring på EØS-markedet.
Mer byråkrati uten EØS
Like viktig er det at Norge gjennom veterinæravtalen, som er en del av EØS, sikres like konkurransevilkår med produsenter i EU. Og kanskje viktigst av alt; det er ingen veterinær grensekontroll eller attestbehov i handelen mellom Norge og EU. Sjømatprodukter som skal til markeder utenfor EØS-området, må gjennom en slik grensekontroll og må følges av et helsesertifikat fra Mattilsynet.
Det vil kreve store ressurser å bygge opp et apparat for grensekontroll mellom Norge og EU. Innføring av grensekontroll og krav til helseattester vil påvirke vareflyt og handelsmønsteret mellom Norge og EU. Av en samlet eksport av ferske sjømatprodukter på ca 1,2 mill. tonn i 2016 gikk hele 954.000 tonn til EU – altså 80 prosent av den samlede norske eksporten av fersk sjømat.
Dette er produkter som krever kort fremføringstid, og hvor enhver forsinkelse vil svekke inntjening og konkurransekraft til norsk sjømatnæring. Med dagens handelsmønster snakker vi nøkternt beregnet om mer enn 60.000 veterinærattester som årlig må utstedes og kontrolleres på grensen til EU.
Framtidsrettet næring
Det er en uttalt målsetting fra de fleste partier på Stortinget om å bygge en større og sterkere sjømatnæring, slik at denne kan påta seg økt ansvar for norsk velferd i de kommende årene. Dette er god klimapolitikk, det er god ernæringspolitikk og det er god distriktspolitikk.
Så langt har vi i liten grad sett at målsettingen om å bygge en sterk sjømatnæring har gjort seg konkrete utslag i forbedret markedsadgang. Sjømatnæringen - som er tilstede globalt i mer enn 200 markeder – rammes ofte av hindringer, også basert på storpolitiske konflikter som tilfellet er når norsk sjømat nektes adgang til Russland.
I en slik situasjon er det uansvarlig å skulle sette adgangen til vårt største marked på spill. EU-markedet og EØS-området har på mange måter vært en trygg havn i de senere årene.
WTO-avtalen sikrer en bunnplanke for norsk sjømatnæring, men kan aldri bli noe alternativ for EØS-avtalen. For en rekke av de sjømatprodukter Norge eksporterer til EU-markedet, vil det bli et kraftig hopp i tollbelastningen. Ikke minst gjelder dette for våre viktigste hvitfiskarter. Ubearbeidet torsk vil da bli møtt med importtoll på 12 prosent til EU-markedet, mens fersk filet av torsk vil møte hele 18 prosent toll! Hvordan i all verden kan noen mene at dette vil gagne norsk fiskerinæring?
Ingen bedre løsninger i sikte
En frihandelsavtale vil heller aldri kunne erstatte dagens EØS-avtale, som er langt mer enn en tollavtale. Det er svært tvilsomt at Norge for en rekke varer skal oppnå like gode tollebetingelser som vi har i dag. «EU vil jo ha vår fisk», sier mange. Ja, det stemmer det. Store deler av EUs industri er attpåtil avhengig av norsk råstoff. Men det er alltid «noen» i EU som ikke har sammenfallende interesser med norsk sjømatnæring eller EUs egen industri. Disse har det vært en tendens til at EU vil beskytte.
EU vil neppe ha noe incitament for å gi Norge en bedre løsning utenfor EØS enn det man har innenfor EØS. Tvert imot, EU vil ha sterke motiver for å gi Norge en betydelig dårligere løsning for å vise at utenforskap har en kostnad. Kanskje særlig for et rikt land som Norge.
EØS-avtalen skal selvsagt diskuteres. Men da må målet sett fra sjømatnæringen være å gjøre denne bedre – ikke fjerne den.
Å skulle si opp EØS-avtalen og satse på en frihandelsavtale er som å gi bort huset sitt og håpe på å vinne i lotto for å kjøpe et større og finere hus.
I beste fall er dette uansvarlig. Man kan sikkert bruke enda sterkere begreper.
Følg NRK Debatt på og
