Glasstaket beskriver mannlige ledere som ubevisst og usynlig holder kvinner nede og hindrer dem fra å bli toppledere. Begrepet hadde sin storhetstid for 40 år siden da det ble lansert, men får fremdeles stor oppmerksomhet.
Når mediene omtaler ubalansen i næringslivet, fråtses det i uttrykk som mannsdominans, menns maktarroganse og diskriminering av kvinner. På konferanser om kjønnsmangfold tales det entusiastisk om en ødeleggende mannskulturer som må bekjempes.
Jeg mener at dette er en form for ekstremisme som hindrer kjønnsbalanse.
Uheldig martyrrolle
Jeg forstår at glasstaket er debattskapende, medievennlig og med en viss underholdningsverdi. Når journalister ringer meg for å få kommentarer om næringsmenns utøvelse av makt, blir de møtt med: «Jeg vet ikke mye om deres maktbruk, men jeg kan fortelle hvordan bedrifter får til kjønnsbalanse?». Da svarer ofte journalisten: «Jammen er det noe spennende å skrive om da?».
Etter å ha jobbet systematisk for å bedre kjønnsbalansen i næringslivet i flere tiår, som rådgiver, lederutvikler, personlig samtalepartner og forsker, opplever jeg gang på gang at fokuset på glasstaket stopper kvinners inntog i toppledelse.
Enkelte kvinner ser seg helt blinde på den urettferdigheten de er overbevist om at de utsettes for på jobben. De tar nærmest en martyrrolle, og gir så mye oppmerksomhet til menns skjulte, undertrykkende mekanismer at de mister evnen til å ta større lederansvar.
Ekskluderer seg selv
Min erfaring er at bedrifter som bedrer kjønnsbalansen absolutt ikke bruker tid på endeløse diskusjoner om glasstaket. De skaper ikke fronter mellom kvinner og menn, eller mellom eiere, styret, ledere og andre medarbeidere.
Tvert imot stikker de hull på myter, og avmystifiserer topplederrollen overfor potensielle lederkandidater. Informasjon om hvordan en ender opp som toppleder og ikke minst om hvordan hverdagen ser ut, deles ut åpent og oppriktig.
Denne informasjonen gjør det lettere å ta konkrete realistiske valg for dem som skal utvikle sin karriere.
Topplederjobben er ingen belønning eller et bevis på at noen menn med makt har sett en dyktig kvinne og løftet henne opp. Min erfaring er at bedrifter som bedrer kjønnsbalansen absolutt ikke bruker tid på endeløse diskusjoner om glasstaket.
Å bli toppleder handler om evnen til å inkludere seg selv ved å gjøre det som skal til for at bedriften lykkes. Toppledelse er å ha troen på seg selv og sørge for gjennomslagskraft.
Skal du bli toppleder kan du ikke ruge på undertrykkende, urettferdig behandling – og med det ekskludere seg selv.
Toppledelse inntas av dem som bidrar til at bedriften når mål og budsjetter og blir en sikker arbeidsplass.
Samme forutsetninger
Toppledere flest, kvinner som menn, har garantert håndtert motstand og hindringer på veien. Dette er en naturlig del av det å mestre å bli toppleder. Problemer som oppstår underveis er ikke nødvendigvis møte med et glasstak det er umulig å komme gjennom.
Jeg observerer at bedrifter som bedrer kjønnsbalansen stiller samme krav til kvinner og menn.
Disse bedriftene tror ikke at karrierekriterier er laget av og for menn, eller at kvinner har andre forutsetninger enn menn for å bli ledere, slik teorien om glasstaket forutsetter. De er ute etter ledere som dekker selskapets behov til enhver tid, i storm og i stille farvann.
Kvinner som styrer oppmerksomheten mot hva som er bedriftens beste og viser handlekraft, er nærmere topplederrollen enn de som sitter og tenker at de blir forbigått og blir stakkarsliggjort.
Det er selvsagt viktig å si ifra om dyp urettferdighet og krenkende bemerkninger, men som Meryl Streep, fritt etter Leonard Cohen, sier om glasstaket:
«Gi oppmerksomhet til sprekkene. Det er der lyset kommer inn».
