Etter at avtalen om samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company ble offentliggjort i juni, har debatten bølget frem og tilbake.
Sist med en kronikk fra Norsk ICOM og Norges museumsforbund, og replikk fra Nasjonalmuseets Karin Hindsbo.
At det rettes et kritisk søkelys mot en avtale inngått mellom privatpersoner og landets viktigste kulturinstitusjon mener vi er helt naturlig, og vi følger debatten med stor interesse.
Men, vi opplever at debatten tillegger oss motiver og intensjoner vi ikke har, og at den fremstiller det pågående samarbeidet med Nasjonalmuseet på en feilaktig måte.
Respekt for museumsfaglig frihet
Vi har hele veien ønsket å være åpne om avtalen. Hverken museet eller vi har noe å skjule. De juridiske dokumentene er blitt gjort tilgjengelig i sin helhet, og dette har dessverre åpnet for tolkninger og vurderinger av avtalen som ikke er i tråd med vår forståelse av den.
De juridiske dokumentene skal sikre begge parters rettigheter, men det er i det faktiske arbeidet fremover at man tydelig vil kunne se hvordan samarbeidet vil arte seg. Vi har ingen ønsker om å ta styring over museets virke, og har respekt for den museumsfaglige friheten og selvstendigheten et museum skal ha.
Det var det forrige styret ved Nasjonalmuseet som tok initiativ til å diskutere muligheten for et samarbeid med oss. Dette samarbeidet har vi nå brukt flere år på å konkretisere.
Langsiktige planer
Samarbeidet handler om tre ting: Utvikling av en samling internasjonal, moderne kunst, et forskningsprogram og en serie unike utstillinger.
Sammen med Nasjonalmuseet bygger vi en samling moderne, internasjonal kunst, som deponeres hos Nasjonalmuseet så lenge avtalen varer. Avtalen er av ti års varighet i første omgang. Både vi og museet har som intensjon at samarbeidet skal være langvarig, altså strekke seg langt ut over den første avtaleperioden.
Vårt ønske er å bidra med kunst som Nasjonalmuseet mener kan utfylle deres egen samling, og skape en større bredde i hva museet kan velge å vise publikum.
Beslutter kun innkjøp
Vi sitter i komiteen som beslutter hvilke verk vi skal kjøpe. Vi har med oss vår egen kunstekspert, Virginia Shore, i dette arbeidet.
Hun er en svært anerkjent kunstfaglig rådgiver og har blant annet bistått amerikanske myndigheter i å bygge opp en omfattende kunstsamling for amerikanske ambassader over hele verden, og jobbet med en rekke stiftelser og privatpersoner for å utvikle deres samlinger.
Nasjonalmuseet skal ikke bruke sine ressurser på å rådgi oss. Nasjonalmuseets fagfolk er med for å løfte frem hvilke verk de mener bør kjøpes inn, for å komplettere samlingen museet allerede har. Museet har selv full råderett over hvilke verk som skal utstilles, og hvordan samlingen skal kurateres.
Vi har kun mulighet til å beslutte hvilke verk som kjøpes inn, på bakgrunn av anbefalinger fra museet og råd fra vår egen ekspert.
Sponsing er vanlig
Også innholdet i forskningsprogrammet er det Nasjonalmuseet som bestemmer, på bakgrunn av hva museets fagfolk mener bør prioriteres. Vårt bidrag er økonomisk. Museet har full faglig frihet, og vi skal ikke påvirke deres prioriteringer eller valg.
Når det gjelder den planlagte utstillingsserien, The Fredriksen Commissions, vil museet også her ha det kunstfaglige ansvaret. Vårt bidrag er økonomisk, tilsvarende andre private kunstsponsorer som gir økonomisk støtte til større utstillinger. Statkrafts sponsing av Munchs internasjonale jubileumsutstilling i 2012 er ett slikt eksempel.
Vi registrerer at det spekuleres i at vi har inngått dette samarbeidet for å bygge opp en verdifull samling med Nasjonalmuseets hjelp. Det er selvsagt helt feil.
Om vi ønsket å ha en samling privat, kunne vi bygget denne opp selv ved hjelp av internasjonale kunstfaglige eksperter. Isteden ble vi inspirert av Nasjonalmuseets henvendelse og likte tanken på å bygge opp en samling som skulle kunne styrke museets eget virke gjennom hele samarbeidsperioden.
Hensikten med samarbeidet er altså å gi Nasjonalmuseet tilgang til kunst museet ellers ikke kunne vist frem, på en måte museet selv ønsker å gjøre det.
Morsarven
For oss handler dette om å hedre vår mamma, som selv var en ivrig kunstsamler. Kunstinteressen er vår morsarv, og det å få muligheten til å utvikle en samling som skal vises frem i Norge i hennes minne, er vår drivkraft.
Kunst er en lidenskap for oss, og vi synes det er inspirerende og spennende å få jobbe tett med Nasjonalmuseets dyktige fagfolk.
Vi ser frem til at de første resultatene av samarbeidet blir delt med offentligheten når museet åpner dørene i 2020.
Da håper vi at alle kritikere blir beroliget av det de vil se utstilt.
