Kronikk

Skader Nasjonalmuseets integritet

Avtalen med Fredriksen Family Art Company mangler sidestykke i norsk kunsthistorie. Den burde ikke vært undertegnet.

Karin Hindsbo

Et brudd på regelverket kan i ytterste konsekvens føre til at Nasjonalmuseet blir ekskludert fra ICOM, skriver kronikkforfatterne. Her er Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo avbildet i fjor.

Foto: Liv Eva Welhaven Løchen / NRK

De siste ukene har avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company blitt diskutert i media. Det er absolutt behov for å tenke nytt rundt offentlig-private samarbeid, og det er forståelig at kulturministeren har forsvart avtalen på generelt grunnlag.

Norsk ICOM (International Council of Museums) og Norges museumsforbund stiller seg likevel sterkt kritisk til avtalen slik den ser ut nå. Samtidig er vi glad for at debatten reises.

Dette gir oss mulighet til å diskutere hvilke rammer slike avtaler må ha for å være i tråd med det etiske regelverket museene verden over har forpliktet seg til å overholde.

Mangler sidestykke i norsk kunsthistorie

Etter å ha lest hovedavtalen mellom Fredriksen-familien og Nasjonalmuseet fra 2017, et addendum datert juni 2019, samt Nasjonalmuseets offisielle faktaark til pressen, mener vi at Fredriksen-familien får for stor kontroll over vurderinger som burde være forbeholdt fagfolk ved Nasjonalmuseet. Avtalen står i fare for å skade museets integritet.

Det er oppsiktsvekkende at avtalen er inngått av Norges største kunstmuseum. Nasjonalmuseet har et spesielt ansvar for å skape presedens for mindre institusjoner.

Slik vi leser avtalen, har en privat aktør kjøpt seg tilgang til et offentlig museum i et omfang som mangler sidestykke i norsk kunsthistorie. Selv om Nasjonalmuseets ledelse gjentatte ganger har forsikret om at det er museet som har siste ord i faglige spørsmål, kommer dette ikke tydelig frem i avtalen.

Nasjonalmuseet kan stå nokså tomhendt igjen, mens familiens samling er styrket.

Altfor stor kontroll

Avtalen kan leses dit hen at Fredriksen-familien har stor kontroll over nært sagt alle aspekter ved bruk av sine verk: strategi og profil, kommunikasjon og ordlyd i alle tekster, plassering av verk i museet, hvem som skal formidle verkene og jobbe med samlingen, hva som skal forskes på, og ikke minst hvem som skal ansettes for å gjøre det.

Selv om museet kan ha siste ord i hvilke verk som vises, kan familien trekke verk tilbake om de ikke er fornøyd med valgene som tas. Store økonomiske bidrag vil gis fra familien til museets virksomhet, men midlene er mer eller mindre øremerket, og følges av tydelige krav.

Avtalen står i fare for å skade museets integritet.

Å følge opp avtalen vil koste mye tid og krefter, og det er reell risiko for at den opphører etter ti år. Museet kan stå nokså tomhendt igjen, mens Fredriksens samling er styrket.

Akkurat dette skjedde i Tyskland i 2005, da en samler tilbakekrevde sine verk etter femten års utstilling. Konklusjonen var da at museet hadde investert mer enn de fikk igjen.

Kan føre til ekskludering

ICOMs museumsetiske regelverk oppsummerer grunnleggende etiske prinsipper, som alle medlemmer forplikter seg til å overholde. Et brudd på regelverket kan i ytterste konsekvens føre til at Nasjonalmuseet blir ekskludert fra det kollegiale museumsfellesskapet.

I praksis skjer dette ytterst sjelden, blant annet fordi det må være entydig at retningslinjene er brutt. Vi har tatt kontakt med ICOM sentralt og bedt om en vurdering av om avtalen er innenfor gjeldende regelverk.

Museene må ikke bli presset av proffe næringslivsfolk.

Det er spesielt punkt 1.10., «Uavhengig av inntektskilde skal museet beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, utstillinger og aktiviteter», som er relevant her.

Vi stiller oss også spørrende til hvorvidt punkt 2, «Museet forvalter samlinger på samfunnets vegne og til beste for samfunnsutviklingen», er oppfylt når det gjelder en samling museet ikke eier.

Uavhengig av svarene vi vil få, er det opplagt at vi trenger utvidede nasjonale retningslinjer som norske museer er enige om å følge. Dette krever debatt.

Grensesetting

For hvor går grensene for samarbeidspartnernes innflytelse? Og hvor langt skal museene strekke seg for å få tilgang på midler, samlinger eller kunstverk som de ønsker å vise til publikum?

Vi må sørge for at museene ikke blir presset av proffe næringslivsfolk. Offentlige ressurser skal ikke brukes for å styrke private samlinger. Museene skal ikke tøye etikken for å skaffe sårt tiltrengte midler til seg selv.

Avtalen innskrenker museets faglige frihet i for stor grad.

Dette må komme tydelig frem i både den kommende museumsmeldingen og den nye kunstnermeldingen, som kulturminister Trine Skei Grande arbeider med.

Maktoverdragelse til private

Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo forsvarer naturligvis avtalen, og hun reiser viktige spørsmål. For er det virkelig bedre at kunsten befinner seg i et privat og lukket rom enn at den vises frem for publikum i et museum?

Og er det ikke bedre å kunne definere hvilken kunst som kan fungere i museets eksisterende samling sammen med samleren selv, heller enn å ta inn en ferdig oppbygd samling? Spørsmålene viser at Nasjonalmuseet på ingen måte har tatt lett på avgjørelsen.

Likevel mener vi at prisen for avtalen – i form av for mye maktoverdragelse til private i bytte mot penger – er for høy. Den innskrenker museets faglige frihet i for stor grad.

Derfor burde ikke avtalen med Fredriksen Family Art Company vært undertegnet slik den fremstår nå.

Museet taper for mye faglig integritet, og den må alltid prioriteres høyest.