Norsk ICOM og Norges museumsforbund hevder i en kronikk på NRK Ytring at Nasjonalmuseets samarbeid med Cecilie og Kathrine Fredriksen «står i fare for å skade museets integritet».
Avtalen strekker seg i første omgang over ti år og består av en samling av internasjonal, moderne kunst som skal vises i museet gjennom langtidslån, pluss et forskningsprogram og en utstillingsrekke finansiert av Fredriksen.
Et løft for museet, mener vi. Betenkelig, mener de. Så hvordan leser man en avtale?
Ambisjonen er langsiktig samarbeid
I et slikt samarbeid skal en juridisk avtale trygge begge parters interesser. Når man fortolker disse dokumentene, må man også vektlegge partenes intensjon.
Det virker det ikke som om kronikkforfatterne har gjort. Snarere tvert imot. Både Nasjonalmuseet og Fredriksen har hele tiden vært tydelige på ambisjonen om et langsiktig og godt samarbeid, men også hvor skillelinjene i samarbeidet går.
Det er Nasjonalmuseet alene som bestemmer hva som skal stilles ut i museet, og hvordan. Fredriksen har ikke kontroll eller innflytelse over hvem som skal jobbe med samlingen, hva som skal forskes på eller hvem som skal ansettes i museet.
Oppsiktsvekkende om utlån
Videre problematiseres det at samlingen som skal vises på det nye Nasjonalmuseet er i privat eie. Dersom ICOM og Museumsforbundet nå mener at langtidslån er en betenkelig praksis, noe de ikke tidligere har kommunisert, er det oppsiktsvekkende nyheter som vil ha store konsekvenser for hele museums-Norge.
For langtidslån av kunstverk er vanlig her til lands. Eller er det slik at Nasjonalmuseet vurderes på særskilt grunnlag i denne kronikken?
At midlene som kommer til museet fra Fredriksen er øremerket områdene som gjelder samarbeidet, er heller ikke annet enn naturlig. Støtte til museer som er øremerket bestemte formål, er en så vanlig praksis at det er bemerkelsesverdig at ICOM og Museumsforbundet reagerer på dette nå.
Betyr det at et museum ikke lenger kan søke om konkret prosjektstøtte fra for eksempel Fritt Ord og Kulturrådet?
Umuliggjør samarbeid
Også det man må kalle alminnelig avtaleskikk og kommunikasjon mellom samarbeidspartene problematiseres. Jeg mener det er betimelig å spørre: Om museumsetikken utfordres når man har en vedvarende dialog med en samarbeidspartner, mottar øremerkete prosjektmidler eller takker ja til langtidslån, hvordan skal da norske museer kunne gjennomføre samarbeid med noen overhodet?
ICOMs etiske retningslinjer er generelle og i stor grad åpne for fortolkning – de er retningsgivende, noe også kronikkforfatterne påpeker.
Da Nasjonalmuseet i 2015 utarbeidet et etisk regelverk for arbeid med sponsorer og samarbeidspartnere, tok man utgangspunkt i nettopp ICOMs retningslinjer. I tillegg har museet forholdt seg til de etiske retningslinjer for statstjenesten.
Det har ligget til grunn da man i 2016 begynte å jobbe med denne avtalen, og vil naturligvis gjøre det når samarbeidet skal gjennomføres i praksis. I hele denne langvarige prosessen har museet både ønsket å tenke stort og ivareta de etiske prinsippene. Slik vi har tolket ICOMs retningslinjer, bryter ikke avtalen med disse.
Debatt er naturlig
At det er mange meninger om denne avtalen, er naturlig. Den skal granskes og debatteres.
Men når det antydes at avtalen kan være grunn til å ekskludere Nasjonalmuseet fra internasjonale ICOM, noe kronikkforfatterne selv medgir er helt hypotetisk, får det som er en kronikk med fortolkninger en karakter av å være en dom. Er det egentlig saklig?
Fra tunge aktører som ICOM og Museumsforbundet må vi kunne forvente en ryddigere debattform.
