Et av de største problemene i fotballen har forsvunnet helt i debatten om breddefotballen. Siden 2006 har jeg fulgt opp dommere tilknyttet Norges Fotballforbund (NFF) Oslo som har vært utsatt for uønskede hendelser i fotballen. Det mange opplever er både sjokkerende og uholdbart.
Det er dypt rotfestet i oss at vi ikke skal tåle urett mot andre, men det virker som om vi har et unntak for vold, trusler, hets og sjikane mot dommere.
Jeg har fulgt opp dommere som har blitt slått, sparket, dyttet, løpt etter, beleiret i garderoben, truet på livet eller blitt ringt opp og fått meldinger med drapstrusler.
Jeg har vært med på å redde dommere inn i biler etter kamper, snakket med livredde dommere som har blitt forfulgt av rasende trenere, lagledere, spillere og foreldre, gjerne alle sammen i flokk.
Jeg har sett en trener løpe ut på banen til en ung dommer (jente på 17) og dytte en imaginær penis inn og ut av munnen og brukt tungen til å bule ut kinnet for å vise hva han kunne tenke seg å gjøre med henne.
Jeg har vært på Legevakten og hentet forslåtte og gråtende dommere, og jeg har snakket med dommere som har utviklet symptomer på angst og depresjon. Jeg har hatt dommere som gir opp, kanskje med varige mén. Det hører med til historien at jeg også selv har blitt truet og utsatt for vold.
Når mange dommere gir opp, er ikke fotballen for alle, og flere av disse hendelsene kan rammes av straffelovens bestemmelser.
Problemkomplekset er stort og har mange sider, og jeg har snakket med flere innen fotballen om dette. Noe mange sier er at fotballen speiler at det blir mer vold i samfunnet og at fotballens oppgave ikke er å endre samfunnet.
Statistisk sett blir det ikke mer vold i samfunnet, og fotballens oppgave er først og fremst å holde orden i eget hus. Hvis vi ikke tar tak i dette, gir vi ikke et tilbud til alle, i tråd med NFFs mål. Dommerne blir heldigvis ikke trakassert i de fleste kamper, men det skjer altfor ofte.
Det kan sikkert skrives doktoravhandlinger om årsakene til denne typen adferd i fotballen. Ut fra egen erfaring har jeg imidlertid noen tanker om hva dette kommer av.
Trenere, lagledere og ivrige støttespillere (foreldre) til et lag har stor betydning under en kamp. Hvordan de oppfører seg overfor dommere får følger. I noen lag er det vanlig å kommentere enhver dommeravgjørelse. Når det gjøres, får det konsekvenser.
Hvis laget får en dommeravgjørelse mot seg, kan helvete være løs. Plutselig renner det over av tilrop, trusler og annet, både fra spillere, innbyttere, lagledere og tilskuere. Det er ikke måte på hva man kan finne på å si til en (som oftest svært ung) dommer.
Hvis dommeren er en kvinne eller jente, er tilropene oftest nedsettende og har en kjønnsdimensjon.
I kampene med de verste truslene og i ytterste fall vold, er det gjerne treneren/laglederen som står først i køen av opphissede og ropende mennesker som forfølger dommeren etter kamp. Da jages det i flokk, og flokkens atferd utvikler seg raskt til uønskede hendelser.
En fotballkamp er underlagt regler. Ikke bare spilleregler, vi har også et kampreglement, både for topp og bredde. Treneren er ansvarlig for at alle lagets deltakere opptrer pent og høflig.
Finleser man spillereglene, kampreglementet og annet regelverk, er det å lede eget lag på en positiv måte det eneste en trener skal gjøre i forbindelse med en kamp.
Det er på tide at alle i fotballen begynner å følge disse reglene.
Vi har i år fått en ny bestemmelse i kampreglementet for breddefotball. Alle kamper skal ha en kampvert. Det er et fint tiltak, men dommerne i NFF Oslo rapporterer at de fleste kamper ikke har noen kampvert. Et tiltak som ikke finnes, har ingen effekt.
De spillere og trenere som går over streken, rapporteres noen ganger. Rapportene undergis saksbehandling og det utmåles straff. Slik jeg ser det, er straffene for milde. Det er eksempler på at trenere som opptrer voldelig overfor unge dommere får samme straff som en spiller som har fått rødt kort for å frata en motspiller en åpenbar scoringsmulighet, f.eks. én kamps utestengelse.
Hva kan gjøres?
Først og fremst må alle klubber og lag være seg bevisst at de er ansvarlige for et arrangement som skal følge visse regler når de er arrangør av en kamp, dvs. når de er hjemmelag.
Dernest må klubber og lag gå i seg selv og finne ut hvilke verdier de har, og hvordan man så skal oppføre seg. Den oppførselen som nå vises overfor dommere, er først og fremst skammelig. I flere tilfeller er den i tillegg skadelig.
For det tredje må det internt i fotballen settes i gang et arbeid med å utvikle et reglement for sanksjoner mot denne typen hendelser. Fotballen må erkjenne at dette er mer enn enkelthendelser, og at det er alvorlig.
Trenerne og trenerutdannelsen står sentralt. Oppførselen og uttalelsene i media av trenere i toppfotballen er avgjørende – de er rollemodeller. Innføringen av VAR viser at diskusjonene er de samme, men nå inkluderes også dommerne i VAR-rommet i hetsen.
Ekspertkommentatorenes uttalelser (med noen unntak) skal jeg forbigå i stillhet.
Som dommer opplevde jeg for få år siden å bli kalt «jævla fittedommer» av en tolvårig gutt. Jeg oppsøkte treneren hans for å be om at spilleren ble tatt av banen og fortalte hvorfor. Treneren sa høyt, tydelig og skamløst at han skulle ta ham av banen, men at han var helt enig med spilleren. Treneren er denne spillerens far.
Fotballen trenger ikke slike trenere. De må utdannes til å bli bedre, også om de er foreldre. I trenerutdannelsen er allerede oppførsel og holdninger viktige temaer, men det hoppes ofte over.
Vi trenger trenere som drilles i god oppførsel og vanlig, normal høflighet. Det er utrolig at det skal være nødvendig. Vi trenger at alle aktørene i fotballen respekterer dommerne for den uvurderlige jobben de gjør. De unge jentene og guttene som tør å eksponere seg på en fotballbane og ta avgjørelser, skal vi bøye oss i støvet for.
Hvis ikke, kan det raskt bli færre kamper, for uten dommer, ingen kamp.
Kronikkforfatteren er støtteperson for dommere tilknyttet NFF Oslo, men skriver her på vegne av seg selv.
Les også:
