Ingenting er nytt under solen i debatten om fordeling av spilletid i barnefotballen. Historien om gutten som fikk spille til sammen 13 minutter i løpet av seks kamper i Norway Cup og som sluttet på laget etterpå, har satt i gang en ny runde, både i mediene og på sidelinja.
I debattspaltene og i store forsamlinger er alle enige i Fotballforbundets policy om at alle skal få spille like mye, uavhengig av interesse, innsats og ferdigheter. Det er et premiss man godtar ved å involvere seg i barnefotballen.
Å fronte et annet standpunkt under fullt navn er sosialt selvmord i nærmiljøet, og en sterk søknad om stygge blikk på alle fremtidige foreldremøter. Du trenger imidlertid ikke gjøre noe stort forskningsarbeid for å avdekke at svært mange tenker ganske annerledes om dette.
Jeg snakker stadig med anstendige, velmenende mennesker som fortviler over hvordan likhetsprinsippet ødelegger for de barna som ser på fotballen som noe mer enn to timers umotivert tidsfordriv.
Og mens alle later som de fordeler spilletiden likt, er virkeligheten slik at heller ikke barn og deres pappa- eller mammatrenere liker å tape. Derfor er det ofte veldig fristende å legge likhetsprinsippet til side. Den fristelsen faller vi for rett som det er, og vi ser at alle andre også gjør det.
I en tid der barna overøses av tilbud om ulike fritidsaktiviteter, er fotball fortsatt noe mange begynner med og fortsetter med mer eller mindre på autopilot – i motsetning til for eksempel stuping, bryting og hundekjøring, som ingen holder på med uten en gjennomtenkt og bevisst motivasjon.
Det fører til at de fleste fotballag har et veldig stort spenn, alt fra barn som ikke kan svare på hvorfor de er der (eller hva en corner er) til barn som sover med fotballskoene på. Dette er noe alle som observerer en barnefotballkamp ser veldig godt.
De som ikke lukker øynene, ser også frustrasjonen etter enda et tap hos de spillerne som ønsker å få til noe. Det handler altså ikke hvorvidt de gode og de litt mindre gode skal få spille like mye, men om at spriket i interesse og engasjement er så stort at det går ut over barna som tenker på fotball hele uka, ikke bare når de må.
Gidder de ivrige musikantene å fortsette i et korps der det er full aksept for å ignorere dirigentens anvisninger, spille i feil toneart og aldri øve hjemme? Antakelig ikke.
Over tid er det veldig kjedelig å legge ned masse innsats i et lagarbeid der det er rom for å yte nesten ingenting, og som da også resulterer i tilnærmet ingenting.
Det samme gjelder for fotball. Derfor er det naivt å tro at «flest mulig, lengst mulig» (at flest mulig barn fortsetter på laget lengst mulig) oppnås gjennom et prinsipp som systematisk bygger ned motivasjonen til de barna som spiller fotball for å bli bedre, for å jobbe som et lag, for å vinne så ofte som mulig, for å kunne fortsette å drømme om en dag å bli kjempegod.
Den anonyme onkelen fra Norway Cup viser til offisielle formuleringer om at mangel på spilletid fører til at barn slutter med fotball. Selvfølgelig, men å trene fotball hver dag og likevel tape hver gang er også demotiverende. Lik spilletid gjør at de ivrigste mister gnisten.
Eller som Fotballforbundet selv erkjenner i heftet «Barnefotball. Verdier og virkemidler»: «Ingen er tjent med å vinne eller tape 15–0. (…) Er motstanderlaget langt bedre enn dere, bruk de som har kommet lengst hos deg noe mer.» Kanskje var det dette som skjedde på Norway Cup?
I spørsmålet om fordeling av spilletid står gode hensyn mot hverandre. Vi må erkjenne at det er et dilemma, i stedet for å late som lik spilletid er svaret på alt.
Det store spørsmålet er:
Hvorfor er det viktigere å holde på de mindre interesserte spillerne enn å la de ivrige oppleve god samhandling, seiersrus og følelsen av at det lønner seg å trene?
NRK kjenner identiteten til skribenten, som skriver anonymt av hensyn til egne barn og andre hensyn han selv beskriver i kronikken.
FØLG DEBATTEN:
