Det er ikke lenge siden at utstasjoneringen av 300 amerikanske marineinfanterister ved en norsk militærbase ville blitt sett på som en politisk umulighet i Norge.
Det ville blitt sett på som et klart brudd på den norske baseerklæringen: den selvpålagte restriksjonen mot å la fremmede lands stridskrefter ha baser på norsk jord i fredstid, som har vært rådende politikk i Norge siden 1949, for å unngå en unødvendig eskalering mellom Norge og Russland.
Knyttes tettere til USA
Men nå er det i ferd med å skje. Adresseavisen avslørte i forrige uke at USA i lang tid har drevet med forberedelser for å utplassere 300 soldater ved Værnes i en rotasjonsordning. Nå skriver de at det i disse dager monteres køyesenger som styrken kan bruke. Og ifølge avisen legger regjeringen bare opp til en orientering om saken i utenriks- og forsvarskomiteen, og ingen stortingsbehandling.
Bakgrunnen er at amerikansk nærvær «allerede er forankret i avtaler med Norges allierte». Og det har ligget i kortene.
Den norske sikkerhetspolitikken er i rask endring. Et nytt og viktig element i den nye sikkerhetspolitikken er å knytte Norge tettere til amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitikk slik den utøves innenfor rammen av Nato. I Forsvarets langtidsplan beskrives blant annet «viktigheten av å knytte alliansen og nære allierte tettere til Norge og norske interesser i det daglige og gjennom hele krisespekteret». Videre heter det at det skal «tilrettelegges for Nato-aktivitet og nærvær i Norge. Regjeringens linje i disse spørsmålene er en videreføring av langvarig norsk politikk».
Mer utydelig politikk
Tanken om at ingenting egentlig endrer seg, at dette er normalen, har regjeringen til felles med Arbeiderpartiet, hvor Anniken Huitfeldt var tidlig ute og uttrykte støtte til eventuelle planer om amerikansk utstasjonering.
Men det er ikke så enkelt. Det så vi da forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen i sitt fagmilitære råd, som kom i fjor, nettopp åpnet for at manglende norsk forsvarskapasitet kunne erstattes av utplassering av utenlandsk personell eller utenlandske militære avdelinger i Norge.
For ham var dette svaret på en forsvarsstruktur han i rapporten omtalte som «operativt uforsvarlig», og en del av det norske forsvarets uunngåelige fremtid. Men det vakte oppsikt blant flere eksperter på området, både innenfor og utenfor militæret. De påpekte, i likhet med flere ledende opposisjonspolitikere, at slike utstasjoneringer nettopp vil bli sett på som en militær base, og at det i så fall nettopp vil være et brudd med langvarig norsk politikk.
Det er ikke nødvendigvis slik at en rotasjonsordning bøter på inntrykket av hva som er en base – og når det er snakk om såpass høyt spill som Natos tilstedeværelse i Russlands nærområder, er det relevant å ta i betraktning hvordan ting vil bli oppfattet. Å unngå misforståelser er en viktig del av Norges oppgave – nettopp dette lå til grunn for politikken fra 1949 og fremover.
Kan tolkes på flere måter
Å mene at dette er et grep som vil bli oppfattet innenfor ramme av tradisjonell norsk basepolitikk, er rett og slett naivt. Under et møte om fremtiden til det norske forsvaret ved Fredshuset i forrige uke sa den pensjonerte flaggkommandøren Jacob Børresen at bildet som nå tegnes opp nettopp er at basepolitikken er i ferd med å oppheves. Han mente at det er grunnleggende uklokt å føre den typen politikk – det bidrar til å «sikkerhetisere» de andre ikke-militære problemstillingene som hersker i forholdet mellom Norge og Russland. Det er områder hvor vi både konkurrerer og hvor har felles interesser, som for eksempel torskestammen.
I den grad de blir «sikkerhetisert» fordi nordområdene blir et konfliktområde, så vil småstatene – og Norge er blant dem, om det skulle være noen tvil – tape gang på gang.
Påstanden om at ingenting endrer seg, at nye forsvarspolitiske grep simpelthen er en «videreføring av normalen», er et snedig grep. Det ligger implisitt i den påstanden at det heller ikke er behov for å gå noen nye runder, for å ha en nasjonal debatt om det som skjer, for å bringe den opp til behandling i Stortinget.
Men norsk forsvarspolitikk er i endring. Det er en endring i retorikk, og handling har fulgt med den retorikken. Vi har opphevet mange av de selvpålagte restriksjonene på alliert øvingsaktivitet i Nord-Norge. I fjellagre i Trøndelag er det i to år blitt oppbevart amerikanske stridsvogner og landsettingsfartøyer beregnet på offensiv krigføring. Lagring i seg selv var ikke noe nytt – men omfanget, og at det var snakk om angrepsmateriell, er det.
Og nå står baseerklæringen for tur.
Følg debatten: og
Unødig provokasjon
Alt dette skjer i en tid hvor vi vet at nasjonalismen i Russland er på fremvekst, og at det i den hjemlige debatten nettopp spilles på måten Russland trues av ytre fiender. Norge kan åpenbart ikke være godtroende når det kommer til hva Moskva vil tenke eller foreta seg, men i det ligger det også å innse når noe faktisk er en unødvendig provokasjon. Vi har et ansvar for å bidra til avspenning, og forholdet til vårt store naboland er mer anspent enn på lenge.
Bruddet med basepolitikken vil være et oppsiktsvekkende bidrag til opptrappingen av denne situasjonen og det er i det minste gledelig å se at opposisjonspolitikere som Liv-Signe Navarsete, Bård Vegar Solhjell og Trine Skei Grande stiller spørsmål ved utviklingen. Også Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde har uttrykt bekymring for hvordan dette vil bidra til en forverring av forholdet mellom de to landene.
Men i Høyre og Arbeiderpartiet er lukene skalket, og beskjeden er den samme: Dette er helt normalt. Det står ikke til troende – og det er foruroligende med tanke på både norsk sikkerhet og norsk suverenitet at de ledende politikerne på dette feltet i Norges to største partier tar så lett på det som helt åpenbart er svært høyt spill.
