Et intervju med forfatteren Hilde Rød-Larsen i den danske avisen Information før jul har satt søkelys på en ikke navngitt norsk psykiater og hans praksis.
Dette er starten på medias skapelse av en historie om et menneske og dets virke sett fra én side. Fra dette øyeblikk danner folk seg en oppfatning om dette mennesket. Vi vet ikke hva som er rett eller galt, sant eller usant, eller hvordan det ser ut fra den andres kant.
Etter dette har to tidligere pasienter stått fram og fortalt om sin behandling hos psykiateren. Det skal nå være levert fire varsler til Statsforvalteren, som opplyser at det er iverksatt tilsyn. Psykiaterens advokat har i begrenset grad kunnet kommentere sakene.
Pasienter er ivaretatt i pasient- og brukerrettighetsloven. De som mener å være utsatt for uforsvarlig behandling har rett til å be om at myndighetene gjennomfører tilsyn. I så fall kan det utløse en prosess hvor den som er innklaget får innsyn i sakens dokumenter og mulighet til å uttale seg. Rettssikkerheten for begge parter er ivaretatt.
I disse sakene har Statsforvalteren funnet grunn til å undersøke forholdene nærmere. Vi vet ennå ikke hva utfallet i noen av sakene blir.
Hva er så problemet?
Problemet er at det nå kjøres to parallelle prosesser mot psykiateren. Én prosess hos myndighetene, hvor den som er innklaget får mulighet til å uttale seg, og hvor det er strenge rettssikkerhetskrav. Og én prosess i media, hvor psykiateren allerede er dømt.
Hvordan er dette forenlig med presseetikk? Vi vet ikke hva som er rett eller galt, men det er underordnet. Det vesentlige er at anklagene er alvorlige, med potensial til å ødelegge et menneske.
Vi tenker at det her foreligger flere brudd på Vær varsom-plakaten. Pressen har et ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha mulighet til å kommentere saken, forhåndsdømming skal unngås, og personen det gjelder skal i utgangspunktet ikke kunne identifiseres.
Allerede i det første presseoppslaget ble det gitt så mange spesifikke kjennetegn at psykiateren i praksis var identifisert. Psykiateren kan ikke kommentere de påfølgende sakene da kvinnene er tidligere pasienter. I slike relasjoner har helsepersonell lovpålagt taushetsplikt. Selv om klagerne skulle oppheve taushetsplikten, vil nok mange hevde at det er uetisk å kommentere egne pasienter i media.
Vi danner oss en oppfatning om et annet menneske basert på korte glimt i et første møte. Om vi deretter blir presentert for flere detaljerte historier og bilder, og vi vet hvem som er anklaget, vil det for de fleste være nok til å trekke slutninger. Vi feller en dom på forhånd. En dom over et menneske som ikke har reell mulighet til å forsvare seg.
Offentligheten skal ikke treffe noe vedtak eller felle noen dom. Det er myndighetenes og domstolenes oppgave. Offentlig gapestokk er ingen tjent med. Konsekvensene av offentlig forhåndsdømming og ydmykelse kan være fatale. Vi vet lite om andre menneskers tålegrense.
Som advokat og psykolog jobber vi med saker som alltid har flere sider. Evnen til å tenke slik er noe man trener opp gjennom utdanning og praksis. Hele tiden må vi stille oss selv spørsmål om vi har all informasjon om saken. Hvordan ser dette ut fra den andres ståsted?
Og i denne saken: Hvordan ville jeg ønsket at andre skulle behandlet meg dersom jeg var i medienes søkelys?
Som regel vil vi ikke ha tilstrekkelig informasjon i saker som ikke vedgår oss selv. Derfor bør vi heller ikke alltid velge side. Men media gjør det ikke lett å la være.
Saken berører viktige samfunnsspørsmål. Men i den offentlige debatten er det nyttigere å snakke om hvordan vi kan bekjempe grenseoverskridende adferd og feilskjær som skjer i terapeut/pasientrelasjonen. Hvorfor tar ikke en slik debatt utgangspunkt i saker som er grundig undersøkt og hvor det er konkludert med kritikkverdige forhold?
Inntil sakene er ferdig behandlet, bør vi være litt mer rause. Både med den som er anklaget og den som opplever å ha blitt begått urett mot.
NRK presiserer: Etter at denne teksten ble publisert har NRK blitt gjort oppmerksom på at det er en forretningsmessig forbindelse mellom den omtalte psykiaterens arbeidsgiver og en av kronikkforfatterne.
