På privat initiativ leier folk busser for å frakte flyktninger til Norge. Det bør de ikke gjøre, sier justisminister Emilie Enger Mehl.
Denne motstanden mot privat initiativ hviler på en mistenkeliggjøring av folk flest.
Hva er justisministerens argumenter mot at privatpersoner henter ukrainske flyktninger til Norge? På regjeringens pressekonferanse den 17. mars redegjorde Mehl for regjeringens synspunkt, ved å vise til fire forhold.
For det første må mottak av flyktninger skje i ordna og kontrollerte former.
For det andre må Norge ha kontroll på sikkerheten til flyktningene, og sikkerheten til Norge som land.
For det tredje må vi vite hvem som kommer til landet vårt, og vi må stoppe dem som ikke har gode hensikter.
For det fjerde må vi forebygge at den kaotiske situasjonen fører til utnytting av sårbare mennesker eller legger til rette for menneskehandel.
Regjeringen vil altså ha en kontrollert og sikker flyktningtransport, som forebygger menneskehandel. Det er ikke vanskelig å være enig i at dette er gode prinsipper.
Problemet er imidlertid å se hvordan det private initiativet vi har sett de siste ukene utfordrer disse prinsippene.
Når det gjelder hensynet til kontrollert mottak av flyktninger er regjeringens argumentasjon pussig.
Av de mange tusen flyktningene som allerede har kommet til Norge har ingen kommet ved hjelp av myndighetenes innsats. Samtlige har kommet gjennom private initiativ.
Dilemmaet her er altså ikke mellom et kontrollert eller ukontrollert mottak av flyktninger. Det er mellom mottak av flyktninger eller ikke mottak av flyktninger.
Det er kun på grunn av det «ukontrollerte» private initiativet at det allerede nå er flere tusen ukrainske flyktninger i trygghet på norsk jord.
Det er også vanskelig å se hvordan privat transport av flyktninger til Norge utgjør en reell trussel mot sikkerheten til flyktningene.
Det er mulig det finnes noen private initiativ som har vært dårlig forberedt og cowboyaktige. Men de initiativene vi har blitt kjent med gjennom media fremstår godt planlagte og koordinerte.
De har med medisinsk utstyr. De har opprettet kontakt med frivillige organisasjoner eller privatpersoner i nabolandene til Ukraina i forkant. De har klarert med kommunen hjemme i Norge. Ofte er helsepersonell med på turene.
Slik var det da mine to onkler kjørte en minibuss til Krakow i forrige uke. De er begge pensjonerte leger og hadde koordinert med lokale krefter i Polen og i Kristiansand før avreise.
Det finnes kjeltringer overalt. Men folk flest er ikke kjeltringer.
Hva så med sikkerheten til Norge – blir den truet av private initiativ? Det har jeg vanskelig for å se. De flyktningene som nå befinner seg i Polen, Moldova og Romania er i hovedsak kvinner, mødre, barn, eldre og syke.
Mennene er igjen i Ukraina for å kjempe mot den russiske invasjonen.
Vi vet deprimerende godt fra all mulig kriminalstatistikk at det er blant (unge) menn vi finner flest kjeltringer.
Kan hende er jeg naiv, men det fremstår for meg som lite sannsynlig at det blant flyktningene som kommer til Norge via private initiativ befinner seg mange «som ikke vil oss vel».
Justisminister Mehl uttalte på pressekonferansen den 17. mars at «personer som bedriver denne form for virksomhet vil ta på seg et stort ansvar».
Hun mener dette ansvaret gjelder risikoen for at de tar med «folk som ikke vil oss vel». Justisministeren velger her utelukkende å fokusere på de negative sidene ved folks ansvar.
Det er synd.
Det finnes nemlig en annen måte å se dette ansvaret på. De privatpersonene som nå reiser til Ukrainas naboland for å hente flyktninger til Norge kjenner på et ansvar for å løse en utfordring som norske myndigheter enda ikke har tatt tak i.
Når de kommer hjem til Norge vil mange også kjenne på et ansvar for å følge opp at flyktningene får det bra.
Det ligger et fantastisk inkluderingspotensial i dette ansvaret. Venner, familie, kollegaer og naboer til dem som reiste ned med buss mobiliseres for å sørge for at flyktningene får ivaretatt sine menneskelige behov når de kommer til Norge.
Kan man virkelig få et bedre utgangspunkt for inkludering enn det?
Justisministerens argumentasjon vitner om at vanlige folks initiativ ses på som en risiko, og ikke en ressurs.
Jeg oppfordrer justisminister Mehl til å tenke nytt om private initiativ.
Jeg anbefaler da at hun leser Nils Christie. Hans tanker førte til opprettelsen av konfliktrådene, som nå Mehl har ansvaret for.
Hvem skulle mekle mellom offer og gjerningsperson i disse konfliktrådene? Jo, det skulle vanlige folk gjøre.
Nils Christie brukte tiår av sitt forskerliv på å fortelle oss at vanlige folk er bra folk, og at mye vil bli bedre i vårt samfunn dersom profesjonelle eksperter tar et skritt tilbake og vanlige folk tar et skritt frem.
Mange vanlige nordmenn har nå tatt ett skritt frem.
De bør ikke la seg stoppe.
