Livets vakreste øyeblikk, et nytt barn blir født. Illrød, sint, forundret, skrekkslagen og rund og god som en liten lykkegris. «Denne jenta var det tak i, ja!» Jeg som mor reagerte med å gå i forsvar, selv om jeg visste.
Jeg som mamma har også disse genene. Jeg svelget stoltheten og vonde opplevelser fra barndommen. Selv om man er oppvokst med at man er fin som man er, så er det skambelagt å være tjukk.
Født rund, veldig glad i mat og lite lyst til å bevege seg. Alt lå til rette for at datteren vår skulle bli stor. Mens de andre barna sprang ville hun bæres, sitte på nakken eller trilles i vogn.
Hun hylte i frustrasjon og sinne for at vi pushet. Vi voksne tok ut frustrasjonen på kveldene. Vi diskuterte metodikk og hvem som var flinkest til å overtale. Og vi ble så slitne!
Sist gang det var veiing for 13-åringen nektet hun å se på vekta. Hvorfor skulle hun? Hun vet så godt at vekta lyser imot henne og sier: altfor tung! Hun sto på vekta med tårer i øynene og sa: «Mamma, jeg vil ikke se». Det føltes som jeg skulle kveles.
Hun er ikke et mobbeoffer. Kommentarene kom likevel tidlig. Fra barnehagelærerens «hun er litt treg, når vi er på tur», til klassekameratens «det er noen her som har litt mer fett på kroppen enn andre», til venners «du må komme og gi oss sprettfart på trampolina»
Vi ser ei jente som trekker seg inn i sitt eget skall.
VI har gjort som vi har fått beskjed om, oppfordret til å delta på egne premisser: «Du klarer alt i ditt tempo. Du får til akkurat det du vil!» Hyppige møter på helsestasjonen. Friskusliv, svømming, ridetimer, ernæringsveiledning, spilt fotball, gått på ski, nærturer, fjernturer.
Som mamma er jeg nesten utslitt av å kjenne til teorien. Å alltid skulle være i forkant, men likevel føler at jeg feiler. Hun er tjukk. Jeg er tjukk. Som familie er vi under lupen. Vi har ikke klart det vi føler at alle forventer av oss, og det vi forventer av oss selv som foreldre.
«Du og dere kan jo bare spise litt mindre», hører vi ofte. Tja, det prøver vi fortsatt på etter 14 år som familie. Det er en tøff jobb. For når reklamen for røykeslutt ruller over skjermen: «Det er så jævlig vanskelig å slutte å røyke!», så hyler vi ut i frustrasjon: «Det er så jævlig vanskelig å slutte å spise!»
Det er fristelser over alt og mat er ikke som røyk. Du må ha mat. Samtidig er mat mye av grunnen til at vi sliter. Det er kamper og fristelser mange ganger om dagen. Det er så jævlig vanskelig også fordi butikkene bugner av billige usunne varer som «roper» på oss.
Etter flere timer i prøverommet sitter jeg med gråten i halsen. Hun smiler tappert og fortsetter å lete etter en kjole som passer. Til slutt finner hun den, i størrelse 44. Butikkmedarbeideren vil hjelpe til, og sier hun skal finne et sjal som kan skjule de kraftige overarmene. Jeg har lyst til å slå. I stedet sier jeg at det var et flott sjal, og at så sterk som denne jenta er så er det ikke rart at musklene vises. Hun i størrelse 44 smiler svakt og forstår at jeg glatter over.
Hun er en klok ung dame.
Men også jeg som mor og pedagog mister det. På en av årets fire turer til Burger King rabler det for meg når datteren min vil ha stor meny: «Du spiser jammen meg som en mann!» sier jeg høyt. Jenta mi gjemmer seg på do mens hun gråter. Mor kan også bli den som sårer. Det har vært mange vonde nedturer for oss begge.
Om et par år flytter hun på hybel. Med et stramt budsjett skal hun selv gå på butikken. Hva er det som blir gjeldende? Alt det hun har blitt «foret» med av teorier og kloke valg, eller plasseringen av de billige fristede og usunne matvarene?
Jeg er redd for å slippe taket, for de unge kan være brutale. Vil hun bli plaget på videregående eller vil de se henne for den vakre jenta hun faktisk er?
Og når jeg sitter og skriver det her, så tenker jeg: Kan det være at noen rett og slett er født tjukke og må jobbe resten av livet med forholdet til mat?
Jeg tror det er sånn for oss.
Innlegget publiseres anonymt av hensyn til familien. NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren.
