Kronikk

Fengslet og forlatt – barndommens mange ansikt

Etter å ha sett NRK Brennpunkts program om psykiatriske pasienter i norske fengsler, sitter jeg igjen med en trang til å rope høyt til politikerne: «jammen, ser dere ikke sammenhengen?»

Kommuniserer gjennom luka i isolasjonscella på Ila

Samfunnet må fange opp barn som ikke har det bra tidligere og dermed unngå at en ødelagt barndom tas med inn i fengslene, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Brennpunktdokumentaren "Fengslet og forlatt".

Foto: Lars Erlend Tubaas Øymo / Speranza film

Det er nemlig en åpenbar sammenheng mellom tragiske skjebner i norske fengsler og behovet for tidlig innsats i barndommen.

Sviktet i barndommen

I Brennpunkts dokumentar "Fengslet og forlatt" møter vi flere innsatte som er alvorlig psykisk syke, og som egentlig trenger psykiatrisk behandling. Mange av dem er svært utagerende og sitter på isolat fordi fengselsansatte verken har kapasitet eller kunnskap til å håndtere dem.

Psykiater Randi Rosenquist sier i programmet noe som får tankene over til det feltet jeg brenner for, sårbare barn:

«Jeg tror i utgangspunktet at ingen barn tenker at når de blir store skal de bli ganske så jævlige. Jeg tror det er mennesker som har gått i motbakke ganske så lenge og som ikke har fått det de trenger i oppveksten. Jeg ser dem som offer for genetikk, for manglende barnevern, dårlig nabolag, dårlige relasjoner i oppveksten. Det er mye i samfunnet som har sviktet disse barna.»

Barna må bli sett.

Hun påpeker også at hun gjennom sin lange karriere kan bli overrasket over alle de fæle tingene disse personene har begått, men det som får henne til å gråte er når hun leser om deres barndom.

Å bli sett

Rosenquists uttalelser gjør noe med meg. Det er en liten gruppe mennesker det er snakk om her, de som det går så hinsides galt med. Men gruppen mennesker som lever med en vond barndom, er stor. Og det som plager meg enda mer er at vi vet at barn blir utsatt for overgrep og omsorgssvikt hver eneste dag, hele året. De er der ute, mange uten at vi ser dem.

For det å bli sett er nøkkelordene her. Barna må bli sett for å kunne få hjelp. Og sjansen for å bli sett er mindre når barnehagene ikke har personale nok, når skolene ikke har lærere nok og når det er mangel på kunnskap om barns psykiske helse.

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner synes lovforslaget er strengt nok. Han mener det er eier og styrers ansvar å legge til rette for forsvarlig bemanning. Det mener jeg er ansvarsfraskrivelse. Makten faller da i hendene til personer som har økonomiske interesser i driften, og da handler det fort om en stram bemanning for å kunne overleve økonomisk.

Kostnader for samfunnet

Men hva koster ikke en fengselsplass da? Beløpene er svimlende høye. Og hva koster ikke psykiske lidelser samfunnet årlig?

Så til dem som er så opptatt av kroner og øre. Vi må satse på barna i en tidlig fase i livet! Styrk bemanning og kompetansen i barnevernet, barnehagene og småskolen. Da vil vi spare penger.

Styrk kompetansen i barnevernet, barnehagene og småskolen.

Det skal sies at det skjer mye godt innenfor barneomsorgen hver eneste dag. Det er mange dyktige voksne som jobber for barnas beste, det er mange organisasjoner som sprer mye god kunnskap og bidrar til at barn blir sett.

Men likevel, jeg synes det skjer på tross av mange kjepper i hjulene.

Ting tar tid

Man stamper oppi systemer som er byråkratiske, og som fører til at det tar for lang tid fra ord til handling. Det er barnevern som skal utrede, sette i gang tiltak, PPT som skal veilede. Alt tar tid. Og oppi det hele får flere og flere avslag på søknad om spesialpedagogisk hjelp i barnehager.

Det kan virke som at vi i dag bygger ned vernet rundt sårbare barn. Skal man kunne utrette noe for sårbare barn må man ha tid, kompetanse og evnen til å aldri gi opp.

Det trengs et spleiselag.

Det høres såre enkelt ut, men det er så mye som kan komme i veien. Som pedagog skal man etterfølge rammeplan, lage ukeplaner, månedsbrev, rydde, vaske, utarbeide pedagogiske rapporter og legge til rette for det spesialpedagogiske tilbudet til barn med spesielle behov, være leder med personalansvar, delta i møter, evaluere og utvikle det pedagogiske tilbudet til barnehagen, for å nevne en brøkdel av arbeidsoppgavene i løpet av en uke. Da gjelder det å prioritere beinhardt, for å greie den viktigste oppgaven, nemlig å gi barna omsorg.

For å få det til, trengs det et spleiselag. Naboer, trenere, barnehageansatte, lærere og sfo-ansatte m.fl. må yte sitt for å fange opp barn som sliter, og ellers bidra i det forebyggende arbeidet. Og er de bekymret må de melde ifra og møte et system som har tid til å følge opp, og som kan gjøre noe på lavterskelnivå.

Se etter de sårbare barna

Barn som blir utsatt for vold og overgrep har ingen tid å miste. Så neste gang du skroller gjennom medier på mobilen og leser om voldtektssaker, omsorgssvikt og andre triste skjebner, vit at de er der ute. Kanskje til og med i dine barns vennekrets eller i ditt nabolag.

Barn som blir utsatt for vold og overgrep har ingen tid å miste.

Jeg merker selv at jeg ikke kan ta innover meg alle saker jeg får presentert i media. Men vi bør oftere stille oss spørsmålene: Hva kan jeg gjøre? Hva bør jeg se etter? Hvordan kan jeg legge til rette for at barn blir sett, enten de er utsatt for omsorgssvikt eller ei?

Så til politikerne: Samfunnet må fange opp barn som ikke har det bra og gå inn med tiltak mye tidligere enn i dag. Slik kan man unngå at en ødelagt barndom tas med inn i fengsler, institusjoner, rusomsorgen og kanskje viktigst av alt; vi kan hindre at en skadet barndom gjentar seg i generasjoner.

Eller sagt på en annen måte: da sparer man mye penger for AS Norge.

Følg oss på Twitter