I samfunnet kalt «Popularkiet» lever vi litt som et stort rockeband med hylende fans; i et samfunn som er som et slags spill der alle har anledning til å stemmes frem til å bli frontfigur og hylles som den populære. Der det å være frontfigur foran mikrofonen ene og alene gir deg rett til sannhet. Et samfunn der det og de populære bestemmer.
Alene-hjemme-fest
Det er kanskje langt fra tilværelsen som rocker i «popularkiet» til dagens politikere. Allikevel kan mange av ytringene fra politikere oppleves som å være på en fest der den viktigste gjesten nettopp har gått. Gjesten «Fakta» gikk og festdeltagerne sitter igjen rundt bordet med egne meningsfeller og lirer av seg.
VG-journalist Hans Petter Sjøli antydet i et debattinnlegg i VG et syn som man bør ta på alvor; «Når tilsynelatende harmdirrende «rett fra levra»-statuser (les Facebook) viser seg å være nøye planlagte reklamekampanjer, viser det bare at sosiale medier er i ferd med å bli like korrumpert som det politikken – ifølge mange – er blitt: Alt er spinn, PR og presentasjon».
Det er et stort paradoks at vår mest populære minister, innvandrings- og inkluderingsministeren, er blitt populær for sitt virke gjennom å «skryte av» å ha kastet ut de svakeste blant oss. Hvordan kan dette ha seg – hvordan blir disse oppgavene og meningene så populære?
Titteljegerne
Media har et stort ansvar. For selv om det er med uro vi kan lese at media-bransjen står ovenfor store utfordringer, er det med enda større uro vi leser forsidene til avisen. Det er kort mellom artikler med fengende titler som; «Slik får du råd til nye Iphone», «Hvordan unngå å dø før fylte 40» og «Kjendis forteller om livet på den andre siden».
Nyhetssendinger på enkelte tv-kanaler er ikke bedre. Utsende og drakten til det vakre nyhetsankeret går gjerne innholdet i nyhetsinnslaget en høy gang. På tross av at innslagene er populære er mange av dem rett og slett fordummende og legger et lokk på debattene som kunne vært. Er det bare det populære som gir penger i kassa eller lurer media seg selv?
App vs. varme hender
Også næringslivet for øvrig har fått smake sin del av «popularkiet». Nå er det mer anerkjent å jobbe i en «Start-up» som gir svigermor en App med nye strikkemønstre – enn det er å jobbe på et sykehus som lege eller sykepleier.
Hårete begrep som «innovasjon» «sosiale medier» og «blogger» har avløst gamle mantra som kunnskap, verdi og arbeid. Selvrealisering og muligheten for å bli populær er viktigere enn å møte opp på jobb. For selv om det fortsatt foregår mye upopulært på norske arbeidsplasser, så kan det virke som om forgudelsen av «det populære» og «de populære» også rir næringslivet.
Riktig så populært
Det er noe urovekkende ved denne utviklingen. Den gjennomsyrer hele samfunnet, i alle lag, fra pensjonisten til rockestjernen. Det kan virke som om vi har kommet inn i en boble der det bare er rom for det populære. Der det populære er det riktige – og viktige. Veien fra å ytre seg på Twitter til at dette slås opp i avisen, fordi tweeten fikk mange «likes», er kort. Spesielt hvis du er populær. Det gjør ikke noe at vi ikke lenger forholder oss til fakta – vi er fri til å velge selv.
Popularkiet er selvfølgelig bare oppspinn fra forfatteren av denne artikkelen. Men som i popularkiet gir samfunnsutviklingen vi nå er inne i, en fare for at vi ender opp i et samfunn ikke ulikt rockeverdenen i innledningen av denne artikkelen. Plutselig er vi et samfunn på linje med et avdanket rockeband – fylt med slitne helter som lever på gamle «sannheter» og ikke kommer videre i livet. Et samfunn fylt av populære meninger, dårlige beslutninger og liten tanke om hvordan vi egentlig vil ha det i fremtiden.
Men kanskje er det best at vi alle innstiller oss på å heie på det populære. Kanskje har vi det så godt at vi ikke lenger trenger å diskutere det vanskelige. Det er jo forlokkende å lulle seg inn i halvsannheter – å slippe å være upopulær.
Følg debatten på og
