Kronikk

Etterlyst: Språkhjelp til Munchmuseet

Noen må lære MUNCH å skrive. Skriften på veggene trenger sårt en språkvask.

Munchmuseet

Det er forstemmende at det ikke har vært gjort mer for å sikre et høyere språklig og retorisk nivå på tekstene på veggen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Jeg har, som mange, vært på MUNCH, som museet insisterer på å hete. Selv om jeg liker bygget (så er den katta er ute av sekken), var det naturligvis bildene, eminent presentert, som var turen verdt. Museets forklarende tekster derimot, de kunne jeg gjerne vært spart for.

Kunstfaglig holder de muligens mål, men med all den ekspertisen som er lagt i arkitektur og design, i alt det visuelle, er det forstemmende at det ikke har vært gjort mer for å sikre et høyere språklig og retorisk nivå på tekstene på veggen.

Stilen er skolemesteraktig, overdrevent forklarende, unødvendig omstendelig.

Kjedelig og ekskluderende

Jeg har langt fra lest alt, men likevel nok til å bli både skuffet og forundret – som leser og som fagmann innen språklig formidling.

Utstillingsseksjonen UENDELIG er gruppert i en rekke temaer, og om ALENE, kan man for eksempel lese:

«For de aller fleste mennesker er det å føle seg alene en del av livet, enten man bor for seg selv eller lever i en familie. Åpenheten i Munchs bilder tyder på at han visste noe om dette. For ham var det å skape kunst knyttet til det å være alene.»

Dette er rett og slett slapp prosa, med repeterende språkfigurer, uten rytme, uten spenst. Stilen er skolemesteraktig, overdrevent forklarende, unødvendig omstendelig, og dette er ille nok.

En middels forlagsredaktør ville slått ned på det.

Selv behersket Edvard Munch språket, med poetisk kraft og tydelige tanker.

Verre er det «falske vi» som dominerer resten av denne teksten og flere til: «Selv i selskap med andre kan vi føle oss utenfor. Kanskje tenker vi at ensomhet er noe som hører bestemte livsfaser til, samtidig vet vi at den kan ramme oss når vi minst venter det.»

Intensjonen er utvilsomt god: Man vil inkludere. Men bruker man «vi» på denne måten, er man dømt til å ekskludere, og stenger mang en leser ute, i stedet for å invitere inn.

Dødssynd på prekestolen

Jeg har et langt yrkesliv bak meg som oversetter, tekstforfatter og designer, journalist og forlagsredaktør. Jeg er dessuten prest, og en av «dødssyndene på prekestolen» som vi predikanter bør forsøke å styre unna, er å forutsette at alle kjenner seg inkludert i et stort vi: «Vi er alle kommet hit til kirken i dag med ett og samme dype behov. Vi drives av en felles lengsel.»

Når man preker om Edvard Munch og ensomheten, er faren like stor: «I bildene hans møter vi den ufrivillige isolasjonens mørke, den vi ikke klarer å unnslippe selv om vi vil», forkynner MUNCHs kurator.

En middels forlagsredaktør ville slått ned på det.

Stemmer det at «vi» ikke klarer å unnslippe isolasjonen selv om «vi» vil? Nei. Men mange klarer ikke unnslippe selv om de vil. Dette er en åpen setning, som gir plass for de som vil inn i den.

Hvem er «vi alle»?

Eller hva skal vi si til denne, om KJØNN: «Kanskje var ikke hans skildringer av menn og kvinner like entydige som vi gjerne tror, men måter å ‘fange det menneskelige’ på slik han en gang uttrykte det. Følelser og opplevelser vi alle deler, uavhengig av hvordan vi definerer oss selv.»

Hvem er «vi» som kanskje tror noe om entydighet i Munchs bilder av menn og kvinner? Og hvem er «vi alle» som deler samme følelser og opplevelser, uavhengig av hvordan «vi» definerer oss?

Det skulle tatt seg ut om jeg som prest forutsatte at hele menigheten opplevde og følte det samme – være seg om kjønn eller hva som helst. Mens en forkynnende kunstkurator slipper unna med det?

Se eller bli sett?

Forklaringene til SEG SELV går i samme felle:

«Et selvportrett handler om å se seg selv. Det er vår egen fremstilling av hvordan vi ønsker å bli oppfattet i en bestemt tid eller sammenheng. Selvportrettet gir oss muligheten til å si: Slik er jeg akkurat nå.»

Det falske vi-et er åpenbart. I tillegg er det vel grunn til å spørre: Selvportrett, er det hva man ser, eller hvordan man vil bli sett? Det første er kunstnerens adelsmerke, det siste ekshibisjonistens varemerke. Selv Edvard Munch var vel begge deler. Men handlet selvportrettene hans virkelig mest om å bygge image?

Dette er rett og slett slapp prosa.

Hvem står i skyggene?

Også der hvor «vi» og «oss» ikke gjør så stor skade, skjemmes forklaringene på veggen av at disse småordene kommer så ofte. Det forstyrrer leserytmen og forsterker følelsen av å bli belært.

«Munch viser oss at det finnes mange måter å være alene på.» Dette er så selvsagt at setningen blir bortimot intetsigende. Retorisk skjuler språkgrepet samtidig en bedreviter, en som står i skyggene med definisjonsmakten. Er det kanskje mor som ikke riktig tør å tro at ungene kan se og tenke selv?

Det er ikke nødvendig å fortelle hva Munch viser «oss». Munch viser. Det er det bildekunstnere gjør. Se det den som vil! Se det slik du vil!

Poetisk kraft

Selv behersket Edvard Munch språket, med poetisk kraft og tydelige tanker. Museets skrift på veggen lever på ingen måte opp til kunstnerens. Heller ikke de engelske oversettelsene er mye å skryte av. Er de virkelig blitt gjort av profesjonelle?

Nei, MUNCH kunne trengt en språkkurator. Til å kurere tekstene.

Les også: