Mandag forrige uke sa myndighetene nei til å innføre nivolumab, en ny type kreftmedisin. Prisen er for høy. Denne uken skriver VG om hvordan leveringsproblemer på medisiner fører til at pasienter ikke mottar livreddende behandling. Fredag meldte Aftenposten at legemiddelfirmaet Aspen Pharmacare er bøtelagt for å bevisst ha holdt tilbake forsyninger av blant annet medisin mot beinmargskreft, for å presse opp prisene.
Antibiotikaresistens er økende, og kjenner ingen landegrenser. Nylig døde den første dokumenterte pasienten i Norge av en blandingsinfeksjon som til sammen var resistent mot alle typer kjente antibiotika.
Fellesnevner for problemene er at legemiddelindustriens rolle i dagens system ikke harmonerer med samfunnets behov.
Markedskreftene svikter
Utvikling av nye medisiner er underlagt de samme markedskreftene som utvikling av alle andre produkt. Forskning og utvikling rettes derfor mot sykdommer der sjansen for inntjening er størst.
Resultatet av dette ser man ved at det hvert år lanseres nye legemidler mot sykdommer vi allerede har god behandling for. Målet er å vinne markedsandeler i behandlingen av pasienter med kroniske sykdommer som f.eks. diabetes. Dette fører til at ni av ti nye legemidler bidrar til ingen eller få kliniske fremskritt, sammenliknet med eksiterende behandling.
Det er ikke lenger god business å kurere sykdom, når man ved kroniske sykdommer kan beholde kunden livet ut.
Hva da med områdene hvor sjansen for inntjening ikke finnes? Antibiotika er et slikt eksempel. Antibiotika bør brukes så lite og i et så kort tidsrom som mulig. Med den nåværende modellen for utvikling av legemidler, er derfor ikke antibiotika et attraktivt produkt å satse på. De siste 50 årene har kun to typer antibiotika blitt utviklet.
Dette viser at dagens markedsbaserte modell ikke leverer det pasientene og samfunnet trenger.
- Les mer:
Prismonopol
Verden over økes prisene på legemidler. Industrien krever stadig mer, og presser myndigheter for å flytte grensene for hva som er aksepterte priser for nye medikamenter.
Pris er i mange tilfeller den avgjørende faktoren for hvilken behandling som tas i bruk, selv i rike Norge. Ta for eksempel hepatitt C. Dette er en virussykdom som står bak flere dødsfall og skader enn aids, tuberkulose og malaria til sammen.
De siste årene har vi sett en revolusjon innen behandling av sykdommen. Hepatitt C gikk fra å være en kronisk sykdom hvor behandlingen kun fungerte i halvparten av tilfellene. I tillegg var ofte bivirkningene av behandling så store at pasienten ikke klarte å gjennomføre. Nå er det en enkelt kurerbar sykdom med behandling nærmest fri for bivirkninger.
I Norge må likevel hepatitt C-pasientene vente til viruset har skadet leveren i stor nok grad før de får den nye behandlingen. I mellomtiden må de leve med redselen for å smitte andre og faren for at sykdommen kan utvikle seg til leverkreft.
Årsaken er at prisen for tablettkuren koster over en halv million kroner for en pasient.
Samtidig selger norske kreftpasienter sine hus for å finansiere egen livsforlengende behandling, fordi prisen på behandlingen er for høy og effekten for lav til at den tilbys av det offentlige helsevesenet.
Legemiddelindustrien driver ikke veldedighet
Den enkle løsningen er å skape rabalder og kreve at legemiddelindustrien utøver moderasjon i prissetting av medisiner. Samtidig må vi anerkjenne at legemiddelselskapene kun er i denne bransjen for å tjene penger. Det er den eneste måten vi som samfunn kan ta gode og sunne beslutninger for folkehelsen.
Industrien begrunner de høye prisene på medisiner med at de må få tilbakebetalt investeringskostnadene for å utvikle nye legemidler. Hvis ikke stopper innovasjonen opp.
Vi har full forståelse for ønsket om å få tilbake investeringskostnadene. Å utføre kliniske utprøvinger tar lang tid og er kostbart. Utfordringen er at vi ikke vet hvor kostbare disse prosessene faktisk er. Det er så vanskelig å få innsikt i prosessene at vi ikke har annet valg enn å stole på selskapene når de hevder at kostnadene rettferdiggjør prisen på medisinene.
Industrien påstår selv at det koster mellom 1–2 milliarder dollar å utvikle ett legemiddel. Uavhengige undersøkelser har imidlertid vist at kun cirka ti prosent av utgiftene ved legemiddelutvikling går til forskningen og utprøvingen. Resten bruker selskapene på markedsføring, lobbyisme og advokatutgifter i forbindelse med patent-tvister.
Samtidig er legemiddelindustrien ifølge tidsskriftet Forbes, den mest lønnsomme industrien i verden.
Dommedagsprofetien rundt innovasjon er vanskelig å se for seg at er reell, all den tid skattebetalere og pasienter ut av egne lommer til sammen kjøper medisiner for en trillion dollar hvert år. Omfordelt ville disse midlene uten tvil kunne stimulere til innovasjon rettet mot områder som gagner folkehelsen, og til en fornuftig pris.
Veien videre
Det er åpenbart at dagens modell for utvikling av medisiner ikke møter det kliniske behovet. Forskingsfokuset samsvarer ikke med samfunnsbyrden. Nye livreddende medisiner tas ikke i bruk fordi prisene er for høye. Sykehusene i verdens rikeste land står uten tilgjengelige medisiner på grunn av leveranseproblemer.
Dagens system fungerer ikke. Taperne er pasientene og samfunnet, vinnerne er legemiddelindustrien.
Vi må som samfunn ta et oppgjør med dagens modell, hvor legemiddelindustrien har makten til å definere samfunnets behov og bruk av legemidler. Vi må behandle legemiddelindustrien som en kommersiell aktør. Det betyr å stille tilsvarende krav til innsyn i prosesser, og diktere hvor fokuset skal være ut ifra hvor behovet er størst.
Helsevesenet kan ikke klare seg uten en legemiddelindustri, men dagens relasjon er usunn og maktbalansen er skjev. Maktbalansen må utjevnes.
Dette er den eneste måten vi som helsevesen kan tilby den beste behandlingen for våre pasienter.
FØLG DEBATTEN: og
