Er dette nok til å redde partiet?

Selv om 19,8-tallet på TV2s ferske meningsmåling kom som en livbøye i krapp sjø, er Ap-krisa langt fra avblåst. Nå kan det se ut som statsminister og partileder Jonas Gahr Støre er i gang med en slags tretrinnsrakett for å få partiet tilbake i form.

For det er verken politikken eller regjeringsprosjektet det er noe galt med, skal vi tro partistrategene. Problemet er at det glade budskap ikke når fram til vanlige folk.

Derfor erkjenner partiledelsen at de må reise og lytte mer, kommunisere bedre og spisse laget.

Noen fikk ikke besøk

Statsministeren selv har åpenbart tatt grep i kalenderen sin. Forrige uke møtte han blant annet studenter, arbeidere, LO og Frelsesarmeen på et fullpakket program i Trondheim.

Norges største Ap-lag avla han ikke en visitt.

Derimot har Støre besøkt kraftselskaper i Sogn og Fjordane, og tirsdag møter han sinte lakseoppdrettere i Rørvik.

I kjølvannet av slike reiser vanker det gjerne fine oppslag i mediene om en lyttende og interessert politiker, noe hans stadig reisende rival Erna Solberg har god erfaring med.

Kanskje kan det få partiet til å både framstå som, og ikke minst bli, mer lyttende.

Samtidig mener mange at Støres problem ikke er at han ikke lytter, men at han lytter til for mange og vil gjøre alle litt fornøyd.

Flere etterlyser klarere ledelse og en tydeligere retning.

Ryktene har svirret

På spørsmål om han vil gjøre noe med mannskapet sitt, har Støre svart at det er som med lakseskatten: Plutselig skjer det, uten forvarsel.

Men i motsetning til den nevnte lakseskatten, som kom som julaften på kjerringa på havbruksnæringa, så hadde ryktene svirret i ukevis om at det ville komme endringer i den nære kretsen rundt statsministeren.

Forrige uke ble det kjent at Støre skiftet ut kommunikasjonsteamet sitt. To statssekretærer med ansvar for kommunikasjon ble erstattet med to relativt nye fjes.

Hallvard Hølleland kom fra Kunnskapsdepartementet, mens Kristoffer Thoner ble hentet fra konsulentselskapet McKinsey.

Om Sp-leder Vedum ble konsultert før ansettelsen, vites ikke.

For svak forankring og for dårlig kommunikasjon har vært et gjennomgangstema når regjeringas arbeid er blitt analysert. Men ingen tror at to nye statssekretærer alene gjør en sommer.

Selv om kommunikasjon knapt kan overvurderes, avhenger det av at «produktet» de skal selge er i god forfatning.

Tidvis kan en få inntrykk av at regjeringa synes det er dårlig gjort at krisene kom nå som det endelig var deres tur til å styre landet. Det imponerer ingen.

Bredde med Brenna

Det har vært så mye snakket om at Tonje Brenna skal bli ny nestleder at det tas som en selvfølge lenge før hun er blitt lansert. Eller selv har meldt seg til tjeneste.

Allerede da Støres regjering ble utnevnt, ble den ferske kunnskapsministeren omtalt som et stjerneskudd.

Hun hadde et godt omdømme som generalsekretær i AUF i den aller vanskeligste tiden etter 22. juli, og var også høyt respektert som fylkesrådsleder i ikke like respekterte Viken.

Både for sitt arbeid internt i regjering og som ansikt utad, høster hun lovord. Det blir særlig snakket om at hun har en x-faktor som i Arbeiderpartiet ikke vokser på trær.

Hun framstår både lyttende, lite selvhøytidelig og med lavere skuldre enn man er vant til fra Ap-politikere. Det skaper tillit og gjør henne avvæpnende i debatter.

Et skjørt byggverk

Når man ikke har stått i kø for å lansere henne, handler det om andre ting enn Brenna.

Mange er redd for hvilke krefter man slipper løs hvis man åpner for en reell lederdiskusjon i partiet.

Da kan både nestleder Bjørnar Skjæran og partisekretær Kjersti Stenseng leve utrygt.

Vel så redd er man for at gamle allianser og konflikter kan vekkes til live hvis alle kortene skal deles ut på nytt.

Makta i Ap er et kompromiss mellom geografi, ulike fløyer og LO, iblandet en god slump personlige ambisjoner og motsetninger.

På sitt beste gjør det Ap til landets sterkeste maktbastion. Men for øyeblikket er det mer et skjørt byggverk som kan ramle sammen som et korthus.

Tilgivelsens kunst

Særlig rører det seg rundt de to tidligere nestlederne, Hadia Tajik og Trond Giske. Og der er ikke tilgivelsen likt fordelt i partiet.

Hadia Tajik sier selv til VG at hun har mye ledig arbeidskapasitet. Hun er i ferd med å igjen bli en av partiets mest synlige politikere.

Mange av hennes støttespillere mener det er på høy tid å la henne gå videre etter pendlerboligsaken. Som for øvrig rammer en stor del av politikerne på Stortinget.

Om det er i tidligste laget å bli nestleder igjen, mener de i det minste at det er duket for et comeback som statsråd.

Et sted tanken på et snarlig Tajik-comeback ikke faller i god jord, er i Trøndelag.

Blant de mange som mener det er på høy tid at Giskes feiltrinn blir et tilbakelagt kapittel, er det mindre tilgivelse å hente for Hadia Tajik.

Og vise versa.

Noe som viser at dette neppe handler om tilgivelsens kunst, men at gamle konflikter og personmotsetninger lever i beste velgående.

I takt med at medlemstallet i Giske-laget Nidaros Sosialdemokratiske forum stiger, vokser desperasjonen i deler av partiet om hvordan hans makt kan stanses.

Noen er reelt bekymret for hvordan han skal bruke innflytelsen sin, ikke minst om det brygger opp til maktkamp i partiet.

Naivitet og kjærlighet

Den eneste det knapt snakkes om, er sjefen selv. Ingen ser ut til å true Støres posisjon som partileder. Det betyr ikke at det ikke snakkes om hvordan Støre leder partiet.

Få tror at det hjelper å skifte ut noen ansikter dersom ikke partiet tar problemene på største alvor.

Det handler ikke bare om kommunikasjon og annen glasur, men hvordan partiet forstår og bruker makt.

Det handler om hva som er partiets prosjekt, utover å reversere Høyres politikk og det de kaller «usosiale kutt».

En gjenganger når man snakker med folk, er forholdet mellom Ap og Sp. Selv om partilederne framholder dette som det reneste kjærlighetsekteskapet, er skepsisen større ute i partiet.

Noen frykter Støre er for naiv i møte med det durkdrevne hestehandler- og interessepartiet.

Om det er nok med noen nye fjes, en reisende statsminister og en ny, frisk nestleder gjenstår å se.

En ikke særlig dristig spådom er at stemningen i partiet vil avhenge av utviklingene på målingene.

Svært lave målinger over tid vil bygge opp frustrasjonen, ikke minst om Ap ser ut til å miste viktige maktposisjoner i kommuner og storbyer.

Paradoksalt nok kan målinger på 19,8 prosent, et tall som ville fått tidligere Ap-ledere til å vende seg i graven, bli en livbøye som redder partiledelsen fra å bli kastet ut på enda dypere vann.