Det var første gang på 15 år at norsk presse stod utenfor et Høyre-hjem og ventet på finansministeren på budsjettdagen. Jan Tore Sanner stilte smilende med kaffekopp i sokkelesten.
Litt senere på dagen la han frem et statsbudsjett som for alvor bygger opp under tesen om at her til annerledeslands er vi alle sosialdemokrater. Vi har jo oljefondet.
- Offentlig sektor skal utgjøre over 60 prosent av økonomien, dvs. fastlands-BNP. Det har aldri skjedd før i 2020 og 2021 (se graf 1 under).
- Oljepengebruken er så høy at mer enn 2 av 10 budsjettkroner kommer fra oljefondet. 2021 er første gang det skjer (se graf 2 under).
Erna Solberg skrev i en bok i 2011 at Norge måtte bli mindre oljeavhengige.
Men grafen under viser at ingen regjering har noensinne vært så oljefondsavhengige som hennes.
Koronapandemien har gjort motkonjunkturpolitikk riktig og viktig. For ikke å si avgjørende. Pesten sikrer pengefesten. Regjering og Stortingets evne og vilje til omfattende, offentlig pengebruk i 2020 har virket.
Norge har kommet raskere og bedre ut av pandemien og dens medfølgende økonomiske krise enn de fleste andre land.
Så raskt og godt, at 2021 likevel ikke er å regne som et kriseår.
Derfor gjør regjeringen et bitte lite poeng av at oljepengebruken skal raskt ned til normale 3,0 prosent av oljefondets verdi.
Poenget er at det fondet nå er så gigantisk stort at 3,0 prosent blir veldig mye penger å sprøyte inn i de årlige budsjettene. Venstre har allerede varslet at de vil foreslå å nedjustere handlingsregelen til 2,5 prosent av nettopp den grunn.
Alle skjønner at oljepengebruk innenfor handlingsregelen 3,0 vil ryke før julenissen kommer.
Innen slutten av desember skal Stortinget i tillegg vedta et endelig kommuneopplegg (blir kjent i november), tilleggsbevilgninger til reiselivsnæringen (allerede kjent) og ikke minst en budsjettavtale med Frp.
Dette vil fordyre tiltakene og øke den offentlige pengebruken.
Selv under borgerlig regjering, lenge tidenes blåeste, har kutt i offentlig sektor vist seg vanskelige å gjennomføre. Kombinasjonen mindretallsregjering og oljefond er heller ikke akkurat disiplinerende. At det akkurat i år og neste år, gitt covid-19-situasjonen, er behov for sterk offentlig pengebruk er så sin sak.
En heldig bivirkning av pesten er at det blir enklere å bevilge penger til samarbeidspartiers hjertesaker, selv om Sanner etter beste evne viser at man har gjort det man kan for å tross alt være ansvarlige og måteholdne selv i en krisetid.
Valgkamp-kritikk
Partipolitisk møtes regjeringen særlig av en forskjells-kritikk og skattekritikk. Fordelingsprofilen er sentral i flere opposisjonspartiers valgkampopplegg og programarbeid. Samtidig er det et poeng at skattepolitikken over tid selvsagt har effekt på folk og bedrifters økonomi.
Det er også verd å merke seg klimaregnskapet i budsjettdokumentene. Norge skal kutte 50 prosent av 1990-utslippene innen 2030.
Nå ligger vi an til kun 19 prosent. Det vil si at det er behov for betydelig mer drastisk klimapolitikk i årene som kommer. Regjeringen skal svare ut dette før jul i en egen stortingsmelding. Det vil raskt kunne påvirke norsk politisk debatt mer enn dette budsjettforslaget.
Frps makt og ansvar
På Sanners røde kaffekopp i morges var det bilde av Mumidalens Lille My. Hun har blitt beskrevet som «en blanding av rakkerunge og fornuftsvesen - blottet for sentimentalitet, men sine venners venn». For å få flertall for budsjettet må Høyre forhandle med Sylvi Listhaug og Siv Jensen i Stortinget. Det er en balansegang for begge parter.
Frp tok med seg blant andre en finansminister, folkehelseminister, beredskapsminister ut av regjering klokken kvart på korona. I månedene som har gått, har det ikke vært stort å hente for et reinspikka opposisjonsparti på leten etter seg selv, jakt etter velgere og utkikk etter politiserte konflikter.
Tidsvinduet frem til jul og budsjettenighet er derfor ekstremt viktig for Frp som skal vise at de får mer igjen utenfor regjering, at velgerne får mye igjen for stemmen og at Frp får vist at de har makt.
Jensen og Listhaug vil selvsagt presse regjeringen til det ytterste. Det er forventet og naturlig. Strikken skal strekkes, men den bør jo heller ikke ryke?
Frp må spørre seg om de vil ha regjeringskrise, har partiet noe å tjene på at Erna Solberg må stille kabinettsspørsmål - altså true med å gå av - før jul? Er det lurt å presse KrF og Venstre i kne, som om det skulle gi en ren Høyre-regjering frem til valget.
Frp er provosert over egenandelsnyheten.
De er som ventet mot bistandsbevilgningen, kvoteflyktningantallet. De vil øke kjøpekraften for pensjonistene, senke avgifter og satse mer på samferdsel - gjerne ved å betale ned bompengeselskapenes gjeld.
Frp er på ingen måte sterke tilhengere av karbonfangst og lagring som flere av deres oljeministere har jobbet for. 2-milliarderssatsingen alene kan sette budsjettenigheten på prøve. Ikke nødvendigvis fordi Frp krever den fjernet, men fordi Frp vil veksle så omfattende pengebruk inn i desto større krav for egne gjennomslag for å «tåle» CCS-prosjektet.
Det siste var ikke Listhaug så veldig opptatt av da hun kommenterte budsjettet i Stortinget.
I går kveld og i hele dag har hun beveget seg vekk fra ultimatum-anklager i spørsmålet om antallet kvoteflyktninger. Frp må forhandle hardt, men ikke for hardt.
Frp målretter sine budsjettkrav mot KrF og Venstres smertepunkt. Hvis hjertesaker blir smertesaker, setter det hele budsjettenigheten på prøve. Frp vil også vise til hvor mye penger Venstre og KrF fikk flyttet på da de forhandlet med Solberg-regjeringen sammen (13-18) og KrF alene (19). Litt avhengig av hvordan man regner, kan Frp da kreve gjennomslag i størrelsesorden 10-15 milliarder kroner. Skal alle tiltakene være noe som smerter KrF og Venstre, kan budsjettkrise fort bli regjeringskrise, hvis noen trår feil underveis.
Mindretallsregjeringens forhandlingssituasjon og Frps oppmerksomhetsbehov er en potensiell plage for det borgerlige samarbeidet. Det er et paradoks når man ser hvor nærme et gjenvalg borgerlig side tross alt er, sammenlignet med den rødgrønne regjeringen på tilsvarende tid i perioden.
Sammenhengen mellom regjeringens møte med den potensielle plagen og pesten er ganske klar:
Det skal ikke stå på pengene.
- Lars Nehru Sand om Siv Jensens budsjettforslag:
- 2018: Jensens bevis
- 2017: Før de harde 20-åra
- 2016: Den myke puten
- 2015: Alle skal med
- 2014: Konservatisme på norsk
