Jensens bevis

Det var ikke juss og advokatmat. Det var politikk og opposisjonsmat.

Det var ikke blomsterspråk, men kjent blåruss-språk som helhet, tilbakeslag og omstilling.

Helt frem til:

– I dag skinner sola igjen – på hele landet.

Det kunne minne om politi-Jensens blomsterspråk, men finans-Jensen ville bare fortelle om hvor rosemalt bildet av norsk økonomi ser ut. Hun innledet med å snakke om hvordan hun og regjeringen har håndtert oljekrise og økt ledighet. Nå er det vekst i privat sektor, økte skatteinntekter og lavere ledighet. Det er bra.

Det viktigste for Jensen var likevel å legge frem bevis: Det var riktig for Venstre å gå inn i regjering.

Både Trine Skei Grande og Erna Solberg er avhengige av at beviset holder. Først og fremst i Venstres partiorganisasjon, men også i den fortsatt ganske begrensede velgerskaren.

Når nå alt dette blir sendt på TV, er det selvsagt heller ikke å forakte om en og annen KrFer mener det er hold i bevismaterialet. Budsjettet er riktignok ferdigskrevet før Hareides bokmanus ble presentert, men regjeringen har hele tiden visst at budsjettet må ha KrF-støtte for å få flertall.

Bevismaterialet handler likevel mer om hva man får igjen for å få makt. Hvilke gjennomslag kan man få til når man er med på å utarbeide et budsjett, som man ikke får når man bare forhandler om det.

Bedre på innsiden

For det første: Ett nøkkelbevis kan være det økte antallet kvoteflyktninger og oppfyllelse av prosentmålet for bistandsinnsatsen. Begge deler har Venstre og KrF så langt i Solberg-regjeringens liv forhandlet om i budsjettavtalen på Stortinget fordi regjeringen ikke leverte i sitt budsjettforslag. Nå ligger det inne fra før forhandlingen (eventuelt) starter.

Medaljens bakside når de to Venstre-gjennomslagene kombineres er at det ikke er gitt at det kommer flere flyktninger totalt sett til Norge neste år, slik Venstre egentlig vil, men flere kommer altså som overføringsflyktninger. Et annet moment er at Frp ikke har fått økt hjelpen til nærområdene.

For det andre: Venstre har også målrettet sine gjennomslag til der de har statsråder, naturlig nok. Å ha statsråder har noe å si, er et annet bevis. Partilederen er kulturminister, partiet har klimaministeren og forskningsministeren. Det har sikret partiet noen blanke seire på disse feltene.

Slikt har noe å si, ikke bare i rene penger, men også i hvordan pengene brukes. Når Venstre har klimaministeren er det mer teknologi- og forskningsrettet klimainnsats enn det kanskje ville vært om andre partiet hadde innrettet budsjettet. Samtidig er dette politiske gjennomslag som Frp og Høyre ikke har noe problemer med, og budsjettet ville selvsagt også inneholdt andre virkemidler dersom Venstre hadde bestemt alt alene.

For det tredje: Frp har fått gjennomslag for å endre reglene for hvor mye kommunene kan kreve inn i eiendomsskatt. Den høyeste satsen for eiendomsskatt senkes fra 7 til 5 promille og taket på skattegrunnlaget justeres ned til 70 prosent av markedsverdi. Totalt 67 kommuner rammes ved at de fra 2020 må ta inn mindre inntekter fra eiendomsskatten enn de gjør i dag. Staten kompenserer ikke for dette.

Saken er en god profileringssak for Frp, særlig inn i kommunevalgkampen neste år. Partiet er selvsagt langt unna å fri folket fra eiendomsskatte-regningen, men et håndfast grep som både er i deres makt og åpenbart er i kategorien «hadde ikke blitt gjort uten Frp i regjering».

Den mye omtale bilavgiftspakken som var nære ved å utløse regjeringskrise i 2016 er et annet eksempel. Det er god og gjenkjennelig Frp-politikk og en løsning ingen andre nødvendigvis hadde prioritert. Politisk er verdien av tiltaket langt mer enn de 350 millionene det kan være i budsjettkonsekvens. Generelle skatteletter, mer til sykehus og bedre veier har ikke like stort Frp-klistremerke på seg, når alt kommer til alt – selv om partiet er tilhengere av alt dette.

Maktmennesker, ikke mange milliardkutt

Eiendomsskattegrepet viser også en annen ting: Det er snart kommunevalg. Selv om gjennomslagene som presenteres 8. oktober 2018 for lengst vil være glemt 9. september neste år, er det viktig at regjeringen legger et løp som kan hjelpe lokale kandidater lokalt.

Ordførere er lokale maktmennesker som er viktige for sine respektive partier. Å bruke mer penger enn først tenkt på kollektivtrafikk i storbyene er viktig før byvalgkampen, å øke kulturbudsjettet kan også bidra til blest i noen kommuner.

Regjeringen legger opp til noen kutt. Selv om den nominelle oljepengebruken øker, er det flere poster som opplever en nedgang. Det er selvsagt lite populært blant dem som bryr seg om tiltakene, men samlet sett viktig å ikke øke veksten i offentlig sektor for mye. Sånn sett er dette blant de få borgerlige budsjettene regjeringen har lagt frem. Likevel vokser offentlig sektor videre, selvsagt. Velkommen til Norge, sånn gjør vi det her.

Regjeringens store penger går til velkjente grep. Det er ikke mindre samfunnsnyttig, bare litt mindre nyhetsvennlig når pengene endelig kommer. Nasjonal transportplan, forsvarsplanen, lærernorm og tidlig innsats, kompetansereform, integreringsarbeid, yrkesfag, lavere selskaps- og personskatt. Regjeringen bruker masse penger på ting som havner i kategorien «ja, ja, kvittert ut», men som i virkeligheten er viktige samfunnsløft.

Regjeringen bruker mer oljepenger i faktiske kroner, mindre i andel av oljefondet. Budsjettimpulsen er nøytralt. Det er ikke mange år igjen til vi nok ønsker oss tilbake til år som dette. Dagens kuttliste er bare forsmaken. Uansett om man senker eller hever skattebyrden.

Situasjonstilpasset?

– Budsjettet er godt tilpasset den økonomiske situasjonen, sier Jensen på blåruss-språk.

Det motsatte ville selvsagt vært oppsiktsvekkende, men i år er faktisk det mest interessante om budsjettet er tilpasset den politiske situasjonen. Altså den med KrF. Det er det kun KrF selv som avgjør.

Det kan være verd å merke seg at selv om regjeringen eventuelt rent teknisk skulle bli felt på budsjettet, er det ikke direkte på grunn av den ene, andre eller tredje budsjettposten. Det er fullt mulig å ramse opp poster som KrF bør applaudere. Det er slike poster Arbeiderpartiet selvsagt skjønner at de ikke skal endre i gal retning.

De som har fulgt KrFs identitetsprosess skjønner fort at man er forbi det punktet hvor man kan redusere veivalget for flere perioder fremover til noen millioner kroner fra eller til i et budsjett for 2019.

Da Siv Jensen fikk det tredje spørsmålet om KrF på sin pressekonferanse sukket hun merkbart før hun svarte at i dag er det budsjettet som er saken. Og det hadde hun sagt fra hun stod opp og møtte pressen klokken halv syv om morgenen. På sjette timen var det sikkert fortærende å måtte forholde seg til en intern prosess i et opposisjonsparti.

Om flertallet i KrF mener Jensen og Solbergs bevis holder, får hun jo ikke vite før 2. november. Da faller KrFs landsmøtets dom i samarbeidssaken.

– Har dere kuttet noe? fikk Jensen også spørsmål om.

Hun har blant annet kuttet støtten til glutenallergikere og cøliakipasienter.

Så rent mel i posen må de i større grad finansiere selv.

• Lars Nehru Sand om Siv Jensens budsjettforslag
  • 2017-BUDSJETTET: Før de harde 20-åra
  • 2016-BUDSJETTET: Den myke puten
  • 2015-BUDSJETTET: Alle skal med
  • 2014-BUDSJETTET: Konservatisme på norsk