NRK Meny
Kommentar

Den myke puten

Siv Jensen snakker om en myk pute. Alternativet kunne vært hardere politiske prioriteringer.

Siv Jensen
Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

I den sorte stolen i NRKs studio 51 satt Siv Jensen i en blåblå-mønstret kjole og snakket om en myk pute på Politisk Kvarter.

– Staten kan være en myk pute, sa Jensen og forklarte hvordan regjeringen kan sprøyte friske fondspenger inn i økonomien når det går litt trått. Litt trått går det, forsiktig snakka, nå. Oljepengebruken er alt annet enn forsiktig.

Så staten kan være en myk pute, fordi staten har en myk pute. Statens oljepengebinge gir norske politikere en helt fasinerende og unik mulighet til å faktisk kunne drive en storstilt, kortsiktig men - isolert sett - forståelig motkonjunkturpolitikk.

– Vi er veldig heldige. Vi har oppsparte midler som gjør at staten kan være en myk pute, en støtdemper, gjennom budsjettet, noe som gjør at vi ikke trenger å gjennomføre kutt som veldig mange andre land har gjort når de har gått gjennom en krevende økonomisk tid, sier finansminister Siv Jensen.

Pute-tv-klipp: Siv Jensen svarer i Politisk Kvarter

Staten, eller dagens regjering, er ikke utelukkende myk og behagelig mot samfunnet når den drysser penger og lar være å kutte. Man hindrer samtidig fremtidig bruk av oljepenger på mellomlang og lengre sikt. Man kan og stimulere økonomien for mye, eller på feil måte.

Dagens regjering er ikke utelukkende myk og behagelig mot samfunnet når den drysser penger og lar være å kutte.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Alternativet kunnet vært - ja like gjerne kommer til å bli - at norsk økonomi kommer til å kreve kutt og prioriteringer tøffere enn dagens politikergenerasjon tør eller evner å skape forståelse for i dagens samfunnsdebatt.

Større usikkerhet enn normalt

Regjeringen navigerer sin økonomiske politikk i en tid hvor usikkerheten om fremtiden er mye større enn normalt. Da er det også vanskeligere for dem å treffe. Regjeringen kan handle godt og riktig. Men den kan også gjøre regelrette feil. Det vet man i verste fall først når det er for sent.

På kort sikt er regjerings resonnementer lette å forstå: Vi trenger hurtig, kraftig og mer målrettet stimulans for å holde aktivitet i økonomien og motvirke økende ledighet.

Men man vet like godt at de kortsiktige løsningene ikke er de langsiktige svarene. Så hvor mye større og bedre langsiktige gevinster er man sikret når man først graver 10 milliarder kroner dypere ned i oljefondet? Kun 900 millioner av dem går til den kortsiktige ledighetskampen. 1,3 milliarder går til integreringsutgifter (også det ganske kortsiktig).

Staten har til puter i alle farger, fasonger og mykhetsgrader, for å si det sånn.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Resten går for å dekke inne ulike anslagsendringer - altså dekke inn for at staten får mindre inntekter eller bruker noe mer enn forutsatt. Størstedelen altså ikke prioriterte valg fra regjeringens side.

Derfor vet man ikke om regjeringen hjelper oss på lang sikt, selv om den tar kortsiktige grep som er begrunnet. Og selv om anslagsendringene ikke er dramatiske, så spiser de handlingsrom.

Oljeprisen er selvsagt hovedendringen, men når både skatteinntekter, vekst i privat konsum og vekst i BNP må nedskrives, betyr det en betydelig nedkjøling av økonomien.

Derfor er det staten som skal skru opp varmen:

Mens veksten i privat konsum anslås halvert fra 2 prosent i 2015 til 1 prosent i 2016, vil veksten i offentlig konsum øke fra 1,8 prosent i fjor til 3 prosent i år.

Investeringene i offentlig forvaltning kommer til å øke med 3,9 prosent i år og hele 6,1 prosent neste år.

Staten har til puter i alle farger, fasonger og mykhetsgrader, for å si det sånn.

Inntrykket fra i fjor høst om at tidenes blåeste regjering gir oss tidenes største offentlige sektor, styrkes med måten regjeringen løser dette på.

Nesten-krisen?

Er økonomien så kraftig nedkjølt at det er krise?

Nei, mener regjeringen, som insisterer på å kalle dette et motkonjunkturbudsjett, ikke krisebudsjett. De kan særlig lene seg på at ledigheten ikke beregnes til å fortsette å stige, men å flate ut. Men usikkerheten gjør det vanskelig å vite hvor mye beregningene er verdt. Videre er det håp om bedre lønnsoppgjør - altså mer skatteinnteker og privat omsetning - i 2017. Fra og med neste år ventes en sårt tiltrengt vekst i norsk økonomi. Hvis ikke det snur da, siden usikkerheten er så stor.

Når regjeringen tilbakeviser at det er krise, og mener å kunne se lys i tunnelen, er lista lagt inn mot et valgår. En regjering uten kontroll og oversikt over økonomi og sysselsetting gjenvelges ikke.

Inntrykket av at tidenes blåeste regjering gir oss tidenes største offentlige sektor, styrkes.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Som nevnt er det mange økonomiske faktorer som viser at nedkjølingen av norsk økonomi har kommet bråere enn regjeringen trodde i høst. Samtidig er det indikatorer som viser at det kan gå over.

Staten får uansett mindre mer i inntekter. Veksten tar seg ikke raskt opp, og produktivitetsutfordringene er fortsatt store. Regjeringen har helt riktig snakket om viktigheten av dette, men trendene ser så langt ut til å ta for lang tid å snu.

Tidligere har det vært sånn at prioriteringer i norsk politikk ikke har handlet om å få mindre, men at noen får mindre mer enn andre. Akkurat nå er det staten selv som får mindre mer. Veksten i inntektene er ikke like stor som før.

I et lengre perspektiv vil tydelige prioriteringer og enkelte kutt tvinge seg frem.

For på sikt kan ikke oljeformuen være en sovepute.