Konservatisme på norsk

«Money, money, money
Must be funny
In the rich man's world»

Abba; "Money, Money, Money"; Tekst: Andersson, Benny m.fl. 1976

Siv Jensen er verdens heldigste finansminister. Det er det ingen grunn til å diskutere. Likevel er statsbudsjettdagen en Spotify-spilleliste i klagesang for all verdens gode formål. Refrenget burde handlet om rikdommen vår. Den er slående oransje på hvitt når man blar i regjeringens budsjettdokumenter. Nederst til venstre på side 50 i nasjonalbudsjettet, for eksempel.

Hvor du kan se:

• Hvor rekordmye oljepenger regjeringen tar inn i budsjettet sitt.
• Hvor raskt oljefondets verdi har vokst.
• Hvordan statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst, målt i prosent fra året før - er større i det første blå budsjettet, enn snittet de siste fem år.

Beviset på at partiet som syntes fire prosent av oljefondet var for lite, bruker tre prosent av fondet - og rekordmye.

De har råd til det de selv vil. Ingen truende svikt i økonomien, økt arbeidsledighet eller kollapsende skatteinngang.

Konservatisme

Siv Jensen fikk gåsehud da hun møtte det konservative ikonet Margaret Thatcher, etter eget utsagn. Thatcher ville neppe blitt like opprømt over å lese Jensens forslag til statsbudsjett. Ingen konservative ideologer som forfekter troen på prinsipiell sparsommelighet i offentlige utgifter, vil sette dette budsjettdokumentet fremst i bokhylla. Derfor er det rart å høre SV snakke om den konservative jerndamen. Siv Jensen går ikke løs på offentlig sektor. Det blir vekst i offentlig sektor og i budsjettets utgiftside.

Jensen og Solberg viser heller frem den lite prinsipielle og ideologisk forankrede observasjon om at «vi er alle sosialdemokrater». Hvorfor gjør de det slik? Fordi de har råd til det. De har råd til å si: Hei, verden, pengebingen vår er fem ganger så stor som for fem år siden! Nå har vi til mer enn fire statsbudsjett på bok, hvis det skulle knipe. Er ikke finanskrisen over?

Det har vært vanskelig å kutte, det er et svakt ekspansivt budsjett, egentlig er det et romslig budsjett, har vært signalene jeg har hørt i flere uker.

Oljetankeren Norge tar så lang tid å snu, en ørliten korrigering av kursen resulterer derfor i jubel fra styrmann og kaptein på brua.

For sannheten er at Erna Solberg og Siv Jensen kan ikke ta seg råd til noen større grep for å få ned offentlige utgifter. Selv om de har råd til det rent økonomisk, ville det vært altfor kostbart politisk. Og det er umulig å finne en begrunnelse, annet enn i ideologiske pamfletter. Derfor er vi alle fortsatt oljesmurte sosialdemokrater som forventer olympisk gull i velferdsstat (på hjemmebane).

Opposisjonsleder Erna Solberg var tydelig samstemt med forrige regjerings perspektivmelding: Dagens velferdsstat er ikke bærekraftig på sikt. På kort sikt er det tydeligvis krevende å starte en snuoperasjon.

Selv før man får med KrF og Venstre på leken. Utgiftside kan meget vel måtte øke ytterligere for å oppnå flertall i stortingssalen.

Kutter skatten med glede

Riktignok foreslår regjeringen skattekutt Arbeiderpartiet neppe kan være uberørt av, eller nikke til. Regjeringen kutter sin skatt med glede. Ikke med 23,1 milliarder 2013-kroner slik Frps (daværende) finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen foreslo i partiets siste alternative budsjett som opposisjonsparti. Men 8,3 milliarder kroner i samlet skatte- og avgiftslettelse er det tydeligste stempelet på dette budsjettet. Det skjer altså ikke fordi man nedskalerer offentlig sektor - som dermed ville kunne trengt mindre finansiering - men fordi regjeringen har råd til det.

Oppsummert så langt: Utgiftssiden er fortsatt ganske rød, statens inntekter er litt blåere, men dyppet i olje.

Klima i kulda

Klimapolitikken er som godt kjent ikke blant regjeringens åtte selvutnevnte hovedsatsningsområder. Likevel bar trontalen bud om at «vi må tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp» og at «klima- og fattigdomsutfordringen er en av de største vi står overfor i vår tid». Regjeringens budsjett følger ikke opp. Siv Jensen var på sin pressekonferanse i regjeringskvartalet opptatt av å le bort dem som har «falt for misforståelsen» at kutt hos klimaministeren var det samme som kutt i klimapolitikken. Hun har rett i at det gjøres mange viktige klimatiltak innen samferdsel-, olje- og energi-, kommunal- og næringsdepartementenes budsjetter.

Likevel er det fristende å returnere at hun og regjeringen ikke må falle for misforståelsen at for eksempel penger til et klimafond ikke nødvendigvis bidrar til å redusere norske klimakutt innen 2020. Der hvor man allerede er 8 millioner tonn bak skjema. Regjeringen sannsynliggjør ikke utslippsreduksjonen i tonn, for sine klimatiltak. Da er det vanskelig å aplaudere.

Det er enklere å bla frem til tabellen som viser at norske Co2-utslipp i 2020 vil være på 53,7 millioner tonn. Det er over klimaforlikets målsetning i intervallet 45 millioner til 47 millioner tonn (før godskrevet tre millioner tonn skog). Det er først når dette innfris at trontalen følges opp. Det burde vi ha råd til.

Byråkrati-effektivisering

Regjeringen vil effektivisere det statlige byråkratiet med 0,5 prosent. Dermed øker handlingsrommet med 1,5 milliarder kroner neste år. Ved siden av skattelettene er det kanskje det tydeligste konservative grepet i budsjettet. Den handler ikke bare om å kutte offentlig sektor, men å forlange å få mer igjen for (de samme) pengene. Det er da noe. Uansett kommer ikke "tidenes blåeste regjering" unna budsjett-tallenes klare tale:

Konservatisme på norsk er å øke budsjettets utgiftsside, offentlige utgifter og å bruke mer av sparekontoen vår.
Fordi vi har råd til det.