NRK Meny
Normal

Alle skal med

I jakten på et godt budsjett for omstilling, har ikke regjeringen klart å finne rom for omprioriteringer. Tidenes blåeste regjering gir oss tidenes største offentlige utgifter.

Finansminister Siv Jensen i plenumssalen på Stortinget

Siv Jensen har brukt rekordmye oljepenger for å få budsjettet i balanse, skriver Lars Nehru Sand

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Årets statsbudsjett forteller fire ulike historier som sier mye om hvem vi er, og hvordan vi har det. Regjeringens forslag til svar danner samtidig grunnlag for nye spørsmål.

1) Norge er et forferdelig rikt land. Dette er et betydelig ekspansivt budsjett.

Men bruker man for mye oljepenger?

2) Arbeidsledige nordmenn skal hjelpes i nærområdene.

Men treffer tiltakspakken mot ledighet godt nok, og kan den reverseres om en stund?

3) Næringslivets skattebehov får store følger.

Men hvordan gjør man det faglig og politisk best tilpasset situasjonen og skattemoralen?

4) Asylsøkere kan ikke bare hjelpes der de var, de må hjelpes der de er. Altså her.

Men hvordan skal vi gjøre det i praksis?

Tidenes blåeste regjering og tidenes største offentlige sektor

Regjeringen setter ny rekord i oljepengebruk og forsyner seg med 194 milliarder kroner for å få neste års budsjett i balanse. Det er kortsiktig forklarlig, men kan bli langsiktig politisk vanskelig. Spesielt Venstre, men også Ap og SV synes det er ikke er forsvarlig, selv om det neppe bidrar til et urovekkende press i økonomien.

Uansett kommer det først og fremst til syne at vi er så rike at vi kan gjøre dette grepet.

I den grad det måtte være et budsjett for omstilling, er det et budsjett nær blottet for omprioriteringer. Særlig ikke for offentlig sektor, hvor man bare øker forbruk, vekst og politiske forventninger.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Det viser at selv tidenes blåeste regjering velger å øke de offentlige utgiftene til et rekordhøyt nivå. I den grad det måtte være et budsjett for omstilling, er det et budsjett nær blottet for omprioriteringer. Særlig ikke for offentlig sektor, hvor man bare øker forbruk, vekst og politiske forventninger.

Regjeringen begrunner dette med at mye av oljepengene går til sysselsettingstiltak som er innrettet slik at de lar seg reversere. Man skaper ikke permanent etterspørsel.

Spørsmålet er om politikkens natur vil gjøre det naturlig, mulig og ønskelig å justere ned ambisjoner for vedlikehold om et år. Og vanskeligere: Hvorfor det om ett år skal være så veldig mye enklere å ikke holde oljepengebruken på et høyt nivå, for å få med seg resultater inn i et valgår. Poenget er at et nivå på oljepengebruken som regjeringen foreslår, neppe er bærekraftig over tid. Noen andre politikere enn Siv Jensen vil sammen med kommende generasjoner få den tunge belastningen med å gjøre statsbudsjettet mindre avhengig av oljepenger.

Vanskelig å få ned oljepengebruken

For å virkelig vise borgerlig heiarop for staten, har Stortingets ytterste høyreparti fått foreløpig gjennomslag om at staten overtar kommunenes kemnerkontor og forsøk med statlig ansvar for eldreomsorgen. I tillegg bruker man, selv i en utfordrende tid, masse penger på å justere avkortingsreglene for pensjonister. Frps store seier har kun effekt fra september neste år, men i valgåret 2017 kommer den virkelig til å koste.

Pengene er prioritert inn mot regjeringens hjertesaker helse, samferdsel, kunnskap og justis. Men ikke fra noe spesielt.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Dette viser oss at også rundt budsjettkonferansens store møtebord, har man tenkt at alle skal med. Ingen statsråd har tapt store kamper. Her har det vært nok penger å bruke. Prioritert inn mot regjeringens hjertesaker helse, samferdsel, kunnskap og justis. Men ikke fra noe spesielt.

Den høye oljepengebruken kan fort gjøre forhandlingene i Stortinget krevende, fordi så mye handlingsrom er brukt. For opposisjonspartiene som i dag har kritisert pengebruken, blir det også krevende å justere den betydelig ned, de kan ikke kun se på formuesskatten når blant annet klimatiltak og småskolen skal få mer penger.

Krevende arbeidsledighet

støre

Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet virker innstilt på å få til et forlik om skattepolitikken, skriver Lars Nehru Sand.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Regjeringen bruker 4 milliarder kroner på å få alle arbeidstakere med i arbeidslivet, selv i krevende tider. Arbeidsledige nordmenn skal hjelpes i nærområdene. Derfor er det et sysselsettingstiltak å pusse opp Ryfylkemuseet i Rogaland med 5,5 millioner kroner og å bevilge mer penger til vedlikehold av Jærbanen.

Å målrette tiltakene til å treffe geografisk og bransjemessig riktig, er vanskelig.

Vedlikehold av bygg og offentlige tjenester er isolert sett et godt grep. Pengene kan brukes lett, gir raskt resultat og kan justeres ned.

For at denne medisinen skal treffe like godt som under finanskrisen, fordrer det at det finnes nye og varige arbeidsplasser som venter på ingeniørene som har jobbet i oljen, når de er ferdige med å pusse opp museer. Er det ikke det, vil regjeringens tiltak kun ha bidratt til å utsette problemet. Derfor vil regjeringen møte krav om heller å etablere nye, grønne, varige arbeidsplasser. Regjeringen mener uansett at den registrerte ledigheten vil være høyere i både 2016 og 2017 enn den var i 2014, da situasjonen ikke var alvorlig. Så selv om man spår at økningen i ledigheten vil snu i løpet av neste år, vil den ikke normaliseres på en god stund.

For opposisjonspartiene som i dag har kritisert pengebruken, blir det også krevende å justere den betydelig ned.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Arbeidsledigheten vi nå opplever, er vanskelig å håndtere, ved at det er et historisk stort sprik mellom antallet folk som oppgir at de ikke har en jobb, og det antallet registrerte arbeidsledige som benytter seg av sine trygderettigheter og slik blir en utgift for det offentlige. Derfor er det faktisk vanskelig å vite om man bruker nok penger på riktige, treffsikre tiltak. Det blir det debatt om.

Skattedebatten

Regjeringen har sikret en skattelette for folk flest i mye større grad enn i fjor. Slik at alle kommer med. Regjeringens største politiske grep i budsjettet, er omleggingen av skatteopplegget. Det er snakk om masse penger, langsiktige konsekvenser og ønske om et bredt forlik som tåler et eventuelt regjeringsskifte og sikrer forutsigbarhet.

Samtidig er det ganske finurlig løst. Både KrF og Ap er positive til konsept, men skeptiske til omfang. For mye penger brukes på skattekutt. Det næringsvennlige selskapsskattekuttet er spiselig for mange. Personskattekuttene er det verre med. Inntektsskatten bør til en viss grad følge selskapsskatten, spesielt Ap vil nok være tro mot den tradisjonen. Da er det kun den nye trinnskatten som kan sikre en endring i nivået på skattelettene. Og da kommer man ikke unna å måtte ta til orde for å minke skatteletten for folk som tjener under en halv millioner kroner.

Dette vil vi nok i så fall høre mer om frem mot stortingsvalget, ikke bare i stortingsbehandlingen av budsjettet og skattereformen. Selv om det er mye politisk retorikk som gjenstår, er et forlik i hvert fall mulig å ane konturene av allerede.

Asyltilstrømningen

ASYLMOTTAK

Regjeringen må komme tilbake med mer treffsikre anslag på kostnadene av at betydelig flere asylsøkere kommer til Norge.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Det vanskeligste for regjeringen er at asyltilstrømningen vil kreve et ukjent milliardbeløp i kostnader som må inn i budsjettopplegget før juleferien. Beregningene oppdateres mot slutten av uken.

Det eneste som er sikkert er asylankomstene for 2015 og 2016 ikke blir 11.000 i året, slik budsjettet er tilpasset. Det kan være snakk om 25.000 i år og opp mot 40.000 neste år. Alt med det koster. Selv om langt fra alle får opphold, koster retur. Registrering, saksbehandlere, mottak, helsehjelp, bosetting i kommuner, enslige mindreårige asylsøkere.

Så forhandlingene på Stortinget handler da ikke lenger bare om å tilpasse seg sentrumspartienes behov for gjennomslag, men å finne penger til asyltiltak som koster mange ganger så mye som kuttet i formuesskatten. Det vil bli noe av det mest krevende med årets forhandlinger, selv om den ser ut til å skje med mindre bruk av utestemme enn fjorårets.

Det mest krevende det endelige budsjettvedtaket skal svare på, er arbeidsledigheten og asyltilstrømningen. Begge deler er ting regjeringen og støttepartiene ikke forutså for et år siden. Saker helt på siden av regjeringsplattformen.

Men alle skal jo med. Regjeringen får med seg penger til alle gode formål. Støttepartiene skal med på budsjettopplegget. Et stort stortingsflertall skal med på skattereformen.

Det er bare retorikk å snakke om Norge som verdens sosialkontor. Det er politikk å tilpasse økonomien, samfunnet, debatten og vedtakene til at vi er rustet til å møte en asylankomst og arbeidsledighet.

Et ukjent antall asylsøkere skal også med. Det kommer til å koste flere milliarder kroner.

Det finnes nok penger til det også.