NRK Meny
Kommentar

Før de harde 20-åra

Politisk er budsjettet mindre rått, ideologisk kunne det vært mer blått. Et viktig regnestykke må du derimot gjøre selv.

Statsbudsjett 2018

Siv Jensen presenterte statsbudsjettet i Stortinget torsdag.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Hun har en viss rutine nå, Siv Jensen. Kanskje derfor lener hun seg gjerne godt tilbake i den sorte kontorstolen hun sitter i når pressen kommer med sine innvendinger og spørsmål

– Den pressemeldingen var nok skrevet før budsjettet ble lagt frem, svarte hun på spørsmål om å kommentere SVs budsjettrespons.

– Jeg vil ikke si noe om det (fremtidige handlingsrommet) nå, det skal jeg gjøre når jeg legger frem budsjettet for 2019, 2020, 2021 og hehe 2025.

Det var litt mer selvsikkert og erfarent enn for fire år siden.

Da hadde Siv Jensen og Erna Solberg også vunnet et valg. De var tidenes blåeste regjering og skulle legge frem sitt første budsjett. De hadde gått til valg på å gjøre Norge mindre oljeavhengige.

I år stod hun foran blå-grønn-lilla blomsteroppsats og fortalte pressen om at norsk økonomi går bedre og det er et svært lite handlingsrom slik at regjeringen må gjøre tøffere prioriteringer enn noen gang. Nettopp derfor er det viktig å følge handlingsregelen og dempe veksten i oljepengebruken.

Regjeringen bruker 2,9 prosent av fondskapitalen, altså mindre enn handlingsregelen som nå er på 3 prosent tillater. Det høres flinkt ut. Selv om det er om lag samme nivå som for inneværende år. Selv om det er rekordhøy oljepengebruk i faktiske kroner.

Selv om regjeringen er åpne om hvor mye penger de tar ut av oljefondet og hvor mye av fondets kapital som brukes, er det ett regnestykke du må gjøre selv:

Hvor stor er andelen av oljefondsuttaket for den totale utgiftssiden i budsjettet?

Hvis du lurer på hvor viktige sparepengene er for årsforbruket, ikke hvor mye sparepengebruken er av sparekontoens total.

I år er tallet rekordhøye 17,44 prosent.

Fra 2009 til 2013 har fondsuttaket gått NED fra 4,16 prosent til neste års 2,93. Men fondsuttaket i prosent av budsjettets totale utgifter i samme periode har gått OPP fra 11,04 til 17,44 prosent. I årene 2001 til 2004 var tallstørrelsene omtrent like store og rundt seks prosent.

Om det ikke kalles oljeavhengighet, må det kunne kalles oljefondsavhengighet. Politikerne blir mer og mer avhengige av oljepengene for å få budsjettet til å gå opp.

Mindre rått, kunne vært mer blått

En nedside for en finansminister er at de store pengene går til de allerede kommuniserte seirene. Tidenes mest omfattende samferdselsplan, et løft for forsvaret og aktivitetsvekst i sykehusene er for både velgere og presse for gammelt nytt å regne.

Men det skal finansieres.

Regjeringen bruker de største pengene på de kjente tingene. Derfor fremstår ikke budsjettet som så overraskende eller nytt. Man merker seg også at det ikke er like store og omfattende endringer som det har vært i de mest kritiserte Solberg-budsjettene.

Regjeringen er ikke like politisk rå og demper skattelettelsene og gjør færre brutale valg av det «usosiale» eller «miljøfiendtlige» slaget som de lett ville blitt kritisert for. Frps store skattelettelser er det ikke blitt noe av. Når man øker barnehageprisen tar man hensyn til lavinntektsfamilier.

Det trampes ikke rundt i glassbutikken, for å si det slik.

Samtidig er det ikke like ideologisk blått som det kunne vært fra en borgerlig regjering. Det har i grunnen preget alle Solberg-regjeringens budsjett. De tre siste årene har den økonomiske situasjonen gjort det mulig med aktiv motkonjunkturpolitikk og økte offentlige utgifter. I år demper regjeringen utgiftsveksten. Å dempe veksten, betyr likevel økning, selv om dette budsjettet i praksis er nøytralt.

Hva som skal til for at en borgerlig regjering faktisk klarer å bremse den offentlige utgiftsveksten, var det vanskelig å få et klart svar på.

Paradokset er fortsatt at tidenes blåeste regjering, gir oss tidenes største offentlige sektor. Sånn er konservatisme på norsk.

Slik har det norske politiske eventyret vært på 2000-tallet. Mange av dem som opplever kutt får ikke mindre, men mindre mer enn de andre.

Bare begynnelsen

2018-budsjettforslaget skal nå til Stortinget og behandles av alle stortingsrepresentantene som er de aller første i norsk historie som skal ta oss inn i 2020-årene.

I høst valgte vi politikere som får ansvaret for å forberede oss på et tiår som blir vesentlig hardere enn Jensen og Solbergs generasjon politikere har hatt. Og det sies i full visshet om at hverken Sigbjørn Johnsen, Kristin Halvorsen eller Siv Jensen har hatt det utelukkende enkelt i finansministerstolen.

Strammere tider, mindre oljepengebruk. Store helse- og omsorgsbehov. Hardere prioriteringer. Det blir refrenget i enhver budsjettbehandling i årene som kommer.

Statsbudsjett 2018

Det blir tøffere prioriteringer for politikerne som skal lage statsbudsjett i årene som kommer, skriver politisk kommentator Lars Nehru Sand.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

2020-tallet blir tiåret hvor befolkningen øker, flere blir eldre med pleiebehov, det er færre yrkesaktive som andel av befolkningen, kommunenes utgiftsbehov ventes å øke, kommunenes gjelds- og pensjonsbombe kan bli en større utfordring enn nå, oljeinntektene vil minke, handlingsrommet i budsjettene blir mindre.

Da må det virkelig prioriteres.

Akkurat i år var det faktisk en del offentlige utgifter som lå lagelig til får kutt. Tiltakspakkene på sør- og vestlandet, flyktningutgiftene og mindre vekst i alderspensjoner frigjør noen raske milliarder.

På den andre siden har regjeringen selv skaffet seg handlingsrom ved å fortsette avbyråkratiseringsreformen (riktignok et klassisk ostehøvelkutt), endre dagpengeordningen, kutte i regionale utviklingsmidler og øke makspris i barnehagen. Potensielt upopulære kutt. Men slik vil det bli, skal en regjering frigjøre midler til å ta egne politiske valg, må man ta penger fra et sted, i nyere tid har man ofte fått noen ekstra milliarder på grunn av vekst i økonomien og/eller skatteinntekter som ble større enn beregnet.

Kanskje er dette høsten hvor også den politiske debatten og ordskiftet vil tilpasse seg årene som kommer. Skal man lande mykt, er det en fordel å starte nedstigningen tidlig.

Forsonende regjeringsvenner

På kort sikt bærer dagens kommentarer bud om at den såkalte konstruktive opposisjonen for alvor har tenkt å leve opp til navnet sitt i høst. Både Venstre og KrF fremstod svært løsningsorienterte da de gav sine første reaksjoner på budsjettet.

Diskusjonene om lærerstillinger, «Tesla-avgiften» og skatteklasse 2 vil sikkert ta tid, men ikke bli like opprivende som blant annet den om fjorårets bilpakke. Det borgerlige samarbeidet tåler ikke en like belastende budsjetthøst som den i fjor.

Samtidig er nok både Venstre og KrF avhengige av å vise omverden at noe er ulikt forrige periode, de har en mindre forpliktelse til å støtte regjeringspartiene når de ikke lenger har en samarbeidsavtale.

Derfor har da også regjeringen klokelig unngått forhandlingsultimatum i budsjettopplegget. Budsjettforslaget og forhandlingene vil dessuten bære preg av at hele borgerlig side, og dermed hele norsk politikk, er litt på vent for tiden.

De blå vil ikke provosere sine mer selvstendige venner i sentrum unødig. Venstre kan kanskje lokkes inn i regjering, og må behandles deretter. Venstre og KrF vil utnytte en slags nyvunnet vippemakt i det lengste.

Derfor er stemningen i både trontalen, budsjettet og temperaturen i norsk politikk ganske forbeholden for tiden.

For alle må prioritere sine slag og penger med omhu.