En endret verden

Det gjør inntrykk å kikke ut på Moskva-elven fra innsiden av Kremls murer. Historien, makten, de blodige interne oppgjørene og krigene og invasjonene, snakker liksom fortsatt til oss fra de nyoppussede veggene.

Nå utkjemper Russland igjen en ny storkrig, satt i gang og villet fra innsiden av disse murene, med mål om å ta over et naboland.

Men Moskva minner ikke om en by i krig i dag, i hvert fall ikke da jeg besøkte den i november i fjor. Byen har de siste tiårene vokst, blitt mer velstående, og krigen føltes lenger unna der enn noe annet sted jeg vært i Europa siden krigen startet for alvor den 24. februar i fjor.

Det er selvfølgelig sånn myndighetene vil ha det, det er i storbyene og i særdeleshet Moskva politikken avgjøres. Jo mindre folk merker til blodbadet i Ukraina, jo bedre.

Dette kommer til å endre seg når de vestlige sanksjonene begynner å ramme hardere, når krigsøkonomien går utover forbruksøkonomien og hvis også bygutter kommer hjem fra fronten i likkister.

Det kan fort bli en virkelighet russiske myndigheter må forholde seg til. Det var i hvert fall ingenting i president Vladimir Putins tale til folket denne uka som pekte i retning fred. I sosiale medier finnes det bilder fra plakater i byen der det står at «Russlands grenser ender ingen steder».

Akkurat det går til kjernen av konflikten og forklarer hvorfor krigen ikke bare har rystet Ukraina, men store deler av verden, selv om det jo ikke var sånn at krigen begynte for ett år siden.

Annekteringen av Krim og inngripenen i øst skjedde i 2014, og fra da av har det vært krig i Ukraina. Det er lett å se i ettertid at Russlands forhold til landegrenser er tøyelig, i hvert fall så lenge det er til fordel for dem selv. Putin sa det selv i 2016 med et smil under en geografiquiz for barn.

Men fram til i fjor tillot verden, om enn med protester og sanksjoner, at Russland grep inn og herset med sine naboland, det være seg Georgia, Ukraina eller Belarus. Det var liksom en del av stormaktsspillet hvor man gir og tar. Det er lett å se i ettertid at dette var et feilgrep, men kanskje ikke like lett å se akkurat hva som skulle vært gjort annerledes.

Det som gjør 24. februar 2022 til en så rystende dato i nyere historie, er at det ikke lenger ble gjort forsøk på å skjule maktbruken. Det var en regelrett invasjon av et naboland som vi ikke har sett i Europa siden det nazistiske Tyskland gjorde det samme på 1930-tallet. Siden det heller ikke var noen særlig vellykket invasjon, har en blodig skyttergravskrig rast i hele år, parallelt med grove overgrep mot den ukrainske sivilbefolkningen.

For resten av Europa ble oppgjøret etter andre verdenskrig et endelig brudd med den type politikk. Det er et tydelig før og etter, og all europeisk politikk har dypest sett i ettertiden dreid seg om å løse konflikter på en annen måte enn ved å gripe til våpen. Det betyr ikke at konflikter eller uenigheter var borte, man løste dem bare ikke med stridsvogner på europeisk jord.

Jeg tror det var derfor det var så vanskelig for politikere og opinionen å forestille seg at dette kunne skje. Å skifte verdensanskuelse er noe av det mest krevende vi mennesker gjør. Selv i Kyiv trodde man ikke på det amerikanske budskapet om at en storkrig var nært forestående. Men det vet de nå, og de har også visst å forsvare seg etter at det første sjokket var ristet av.

Også vestlige politikere reagerte raskt, mange av dem overraskende raskt når man tar historien i betraktning.

Jeg tenkte på dette da jeg gikk forbi det opplyste monumentet i Berlin over den sovjetiske innsatsen for å vinne den andre verdenskrigen, også det i fjor høst. Det var underlig å se en sovjetisk stridsvogn på en pidestall i nattemørket i den tyske hovedstaden, med Ukraina kun en lang biltur unna.

Det står der som et frigjøringsmonument, men mon tro hva tyskerne egentlig tenker i lys av det som nå skjer.

Forbundskansler Olaf Scholz holdt en oppsiktsvekkende tale til Riksdagen bare tre dager etter invasjonen, der han varslet utvetydig støtte til Ukraina og opprustning av egen hær.

Ja, det har gått sakte, men Tyskland hadde som underliggende rettesnor å søke vennskap og allianse med Russland etter to ødeleggende verdenskriger. Derfor har Tyskland måttet endre seg mer grunnleggende enn noe annet europeisk land.

Lenger vest måtte også Frankrike kvitte seg med sine lett romantiske forestillinger om stormaktsforhandlinger med Russland. Her hjemme endret vi en halvt århundrelang praksis om ikke å sende våpen til et land i krig uten større politiske uenigheter.

EU og USA samlet seg også raskt om en stor sanksjonspakke. Det var heller ingen selvfølge. Her er det forskjellige land med forskjellige interesser, og dette samholdet og evnen til å handle og justere politikk etter invasjonen, viser at demokratier også kan reagere raskt når det trengs.

Det kommer vi til å trenge framover. For det er ingen åpenbare løsninger på krigen i Ukraina, og det er heller ikke slik at hele verden deler Vestens syn på Ukraina-krigen.

Russland har vært aktive i Afrika for å samle støtte der. I Latin-Amerika og Midtøsten ser man gjerne dette gjennom antiamerikanske briller på grunn av egne erfaringer med amerikansk maktspill. Kina på sin side leter etter en rolle som alliert med Russland uten å ville gå helt og holdent inn på russisk side, i hvert fall så langt.

Det kan endre seg, og det kan synes som om Ukraina-krigen har blitt katalysatoren for en mer splittet verden, med stater med autoritære styresett på den ene siden og demokratier på den andre.

Det krever kløkt å hindre at denne konflikten glir over i en åpen og større krig. Og det vil kreve handlingsevne for å være godt nok rustet til å forsvare oss selv i en ny og mer brutal verden.

For ett år siden:

Les også: