Ukrainas hvite ridder

Vladimr Putin og Emmanuel Macron har snakket mye sammen. De fleste av oss husker særlig den gangen den franske presidenten var i Moskva for å overtale Putin til ikke å gå til full krig mot Ukraina.

Bildet gikk verden rundt. Dette var under covid-pandemien og de møttes på hver sin side av et stort hvitt bord.

Det var langt fra det første møtet. Putin har vært i Frankrike mange ganger, og blitt gjort stas på som få statsledere blir forunt. Han har blitt tatt imot med pomp og prakt i Versailles, som et minne om fordums dager da Russland og Frankrike sammen avgjorde verdens skjebne. Han har blitt tatt imot på de franske presidentenes offisielle landsted ved Middelhavet, Fort Bregancon, for en mer uformell prat.

Og de har snakket på telefon, mye og lenge, som alle som har sett den oppsiktsvekkende dokumentaren Da Macron ringte Putin, vet.

Ingenting har hjulpet, og nå har Macron trukket konklusjonen: Det går ikke å snakke med Putin. Han har prøvd, prøvd og prøvd. Nå har han snudd.

Budskapet hans nå er brutalt og nådeløst. Hvis Russland vinner, er det ikke lenger noen trygghet i Europa. Vårt kontinents skjebne avgjøres og utspiller seg på den flate slagmarken i Ukraina.

For Macron er derfor konklusjonen tydelig. Vesten kan ikke lenger legge bånd på seg i hva slags støtte som loves, og han har åpnet for at det også skal være mulig å sende franske soldater dit.

Det betyr ikke at han har planer om å sende en bataljon med franske infanterisoldater til skyttergravene i Donbas i neste uke. Det han sier er at for å stå imot Putin, må alle muligheter holdes åpne. Det er dette som kalles strategisk tvetydighet, altså at motstanderen ikke kan vite akkurat hva du vil gjøre. Alt annet styrker Putin.

Han har hatt en stri tørn med å forklare dette både ute og hjemme. Han sier selv at han vet at det er upopulært i egen befolkning, men at han som leder og president har et langsiktig ansvar for landets sikkerhet.

Hans nærmeste allierte hoppet heller ikke i taket av glede etter disse uttalelsene. Jeg kan levende forestille meg hvordan de ristet på hodet både i Berlin og i Nato-hovedkvarteret, og tenkte «ikke én gang til med fransk høyttenkning».

Lenger øst i Europa ble derimot dette tatt imot langt bedre, særlig i de baltiske landene og Polen, som lenge har følt seg sårbare og som vet hva Ukraina går gjennom. De har selv vært okkupert av russiske styrker.

Macrons utsagn er heller ingen tilfeldighet i et litt lengre perspektiv. Han har ledet landet i en dreining østover, noe som ble tydelig i en tale han holdt i Bratislava i 2023.

Macron ønsket med sine uttalelser å sende et elektrosjokk inn i fransk og europeisk opinion. De ukrainske styrkene, som hittil har holdt ut mot alle odds, sliter. Det gjør de blant annet på grunn av minsket støtte fra USA.

Macrons analyse fikk uventet og indirekte støtte fra USAs forsvarsminister Lloyd Austin, som denne uka sa at Ukrainas eksistens var i fare hvis ikke støtten opprettholdes.

Med et USA som de neste månedene vender seg innover foran valget til høsten, kommer Ukraina framover i enda større grad til å bli et europeisk ansvar. Derfor er vårens valg til Europaparlamentet svært viktig.

Det kan godt være at Macron også hadde innenrikspolitiske motiver med utspillet sitt. Han fikk i hvert fall minnet franske velgere om både ytre høyre og ytre venstres tvetydige holdninger til Russland og Putins regime.

Macrons metode går ikke inn i diplomatiske lærebøker om hvordan man som politiker bygger støtte og tillit blant partnere for å få det slik man selv ønsker. Men han lyktes definitivt med å endre samtalen om Ukraina rundt om i Europa.

På et velgermøte utenfor Paris, tok han på seg boksehanskene og sparret med lokale boksere. Hans offisielle fotograf har også lagt ut la ut bilder i sort-hvitt på Instagram av Macron som går hardt til verks på en boksesekk.

Noe har han kanskje lært av Putin likevel.