I mammas brev til mormor står det at hun ville sjekke at «det i alle fall ikke er noen flere kromosomfeil ute og går». Passelig normal og passelig frisk fikk være godt nok. Jeg ga tommel opp og mamma slo seg til ro.
Nå begynner jeg i grunnen å bli litt lei av at 40 år med mødre etter henne skal måtte forsvare sine valg overfor gudegitte verdistandpunkt som påberoper seg å være de eneste rette.
FØLG DEBATTEN: og
Et halvt århundre med fosterdiagnostikk og assistert befruktning har ikke forkrøplet verden. Vi sitter ikke tilbake med radbrukken etisk rygg. Det finnes et normativt etisk rammeverk uten Gud. Men de skal ha for stamina, Dystopias supportere.
Oftestads nye bok «Vi lager barn» er både visuelt vakker og en absolutt lesverdig og innsiktsfull fremstilling av reproduksjon gjennom 500 år. La dét være sagt.
Farvel menneskeverd?
Det supplerende innlegget på NRK Ytring onsdag denne uken derimot, inviterer dessverre til lite annet enn automatisk utløsning av apokalyptiske fremtidsscenarier. Og akkurat de kjenner vi fra før. Fra nær sagt hver eneste korsvei i moderne reproduksjonsmedisinsk historie. Sæddonasjon? Ragnarokk. Prøverørsbehandling? Abrakadabra. Mikroinjeksjon? Helligbrøde. Ultralyd? Farvel, menneskeverd.
«Vi fjerner fostre som er syke og kan snart velge kjønn på barna. Ny teknologi vil gi oss et nytt syn på mennesket.», skriver Oftestad. Løsningen på dette omseggripende problemet er ifølge Oftestad å låne øre til Karl Ove Knausgård, for anledningen utropt til vår tids moralske fyrtårn. Hvis ikke vil «det onde komme tilbake som det rette». Det lover sannelig ikke godt.
Oftestad mener altså at de valg du og jeg foretar i den feilaktige tro at vi er eksperter på egen reproduksjon, på sikt tar fullstendig rotta på «kollektiv moral». Vi blir rett og slett snikdemoralisert av oss selv.
Men det kollektive ansvaret som må mobiliseres for å unngå dette ligger ikke, slik Oftestad antyder, i å hanke inn Gud for å ivareta et menneskeverd vi vanlig dødelige bare skalter og valter med.
Sensasjonspreget støy
Snarere er det vårt felles ansvar at vi gjennom opplysning sørger for at mennesker nettopp ikke blir sittende i frisørstolen med uriktige forestillinger om hva teknologi kan brukes til, og ukompliserte holdninger til hvilke emosjonelle konsekvenser bruken av den kan få.
Kan hende er Oftestads «opplevelse hos frisøren» mer et resultat av kunnskapsløshet enn etikkfordervelse? De positive – og høyst menneskelige – sidene av reproduksjonsteknologi har en tendens til å drukne i sensajonspreget støy knyttet til frykten for misbruk av de samme teknologier. Dét er det vårt kollektive ansvar å motarbeide.
Innenfor reproduksjonsmedisinen kvittet vi oss med den autoritære etikken for over 70 år siden. Det er ingenting som tyder på at vi bør hente den frem igjen. Hva om vi prøver noe helt nytt. Ha litt tillitt til folk. La oss prøve det i 40-50 år. Så tar vi en samling i bånn og vurderer det eventuelle skadeomfanget. Oftestad mener det da vil være for sent – vi vil ikke kunne snu. Jeg tror ikke det blir nødvendig.
