Kronikk

Små skritt mot et nytt menneskesyn

Vi fjerner fostre som er syke og kan snart velge kjønn på barna. Ny teknologi vil gi oss et nytt syn på mennesket.

nyfødt baby

«Mens det å lage barn i den tidlige protestantiske kulturen handlet om «barneavl» til Guds rike, handlet det om «barneproduksjon» til samfunnets beste i industrisamfunnet. I dag står barnet i fare for å bli en bestillingsvare i tråd med vår tids markedsøkonomi og individualistiske idealer,» skriver kronikkforfatteren.

Foto: Michael Zamora / Ap

«Det er jo best å sjekke fosteret på forhånd. Hvis det er noe galt, kan man jo bare forsøke en gang til». Replikken falt sist gang jeg var hos frisøren. Vi snakket om moderne reproduksjon. Frisøren var verken ond eller uvanlig. Tvert imot, helt vanlig og god som noen.

Når det gjelder risiko for alvorlig sykdom eller Downs er en sjekk ukontroversielt og anbefalt. Snart kan fosterets anlegg kartlegges tidlig i svangerskapet med en enkel blodprøve, og om dette ikke tillates i Norge, er det ingen hindring for å reise annetsteds for å sjekke.

Men hvor går grensen? Er det akseptert å sjekke barnets kjønn fordi man allerede har flere gutter og ønsker at neste barn skal være en jente? Første gang jeg hørte om et tilfelle var over et glass rødvin på den lokale puben. Svaret hadde vært en flyreise unna.

De små skrittene tråkker opp en sti det er vanskelig å snu.

I det sosiale spillet har jeg ingenting med å kritisere enkeltpersoners valg. Reproduksjon i alle dets fasetter tilhører det helt private. Det er kvinnens kropp, kvinnens rett, og individet som har autoritet. Samtidig inngår alle de individuelle valgene i den store fortellingen om vårt eget samfunn. Til sammen utgjør de små skritt som bestemmer hvordan fremtiden ser ut.

Barnedesign på eget ansvar

Summen av de individuelle valgene leder oss som kollektiv til et nytt syn på mennesket. De små skrittene tråkker opp en sti det er vanskelig å snu. Her har statens restriktive lovgivning og bioteknologirådets forsiktige tillemping mindre å si enn mødres erfaringsdeling på nettet og ressurssterke lommebøker.

Det er med andre ord all grunn til å stoppe opp og reflektere over hvor vi er på vei.

Mens det å lage barn i den tidlige protestantiske kulturen handlet om «barneavl» til Guds rike, handlet det om «barneproduksjon» til samfunnets beste i industrisamfunnet. I dag står barnet i fare for å bli en bestillingsvare i tråd med vår tids markedsøkonomi og individualistiske idealer. «Barnedesign på eget ansvar» kan kanskje stå som overskrift for fremtidens reproduksjon. Barnet er ikke lenger noe som blir gitt oss som et mysterium utenfra, men noe som planlegges og kvalitetssjekkes.

Lages barnet av donert arvemateriale, kan det i enda større grad kvalitetssikres og egenskaper velges ut.

Hvem ivaretar det ukrenkelige

Aksel Braanen Sterri treffer ofte når han setter ord på tendenser i vår kollektive moral. Jeg tror at hans forsvar for ”sorteringssamfunnet” samsvarer med det menneskesynet som er i ferd med å tegne seg (Morgenbladet 09.10.14). Et av Sterris premisser er at menneskelivets verdi må forankres i individets egenskaper (Dagbladet 14.03.16).

Hvis det legges til grunn, blir det i så fall opptil foreldrene å avgjøre om barnets egenskaper er gode nok, eller om en følelsesmessig binding til barnet oppveier eventuelle ulemper med å la det bli født.

Et viktig spørsmål som bør stilles til Sterri og til alle som forsvarer vår tids reproduksjon basert på individets autonomi, er: «Hvem ivaretar det ukrenkelige ved menneskelivet forstått som en ikke-individuell størrelse, menneskelivet som det kollektive liv, som alle?» Formuleringen er lånt fra Karl Ove Knausgårds essay om nazismens menneskesyn i Min Kamp 6.

Likheten mellom nazismens menneskesyn, som førte til utbredt eutanasi og massedrap, og vår tids regulering av reproduksjon, for eksempel med sortering av barn med Downs syndrom, har vært fremmet og avvist mange ganger.

Barnet er ikke lenger noe som blir gitt oss som et mysterium utenfra, men noe som planlegges og kvalitetssjekkes.

Avvisningen er berettiget fordi ingenting fremtrer på samme måte to ganger i historien. Det som imidlertid er likt, og som er verdt å reflektere over, er også Knausgårds poeng, at «Det onde vil komme som det rette».

Fra det kollektivet til det individuelle

For den enkelte oppleves det rett å fjerne det syke barnet for å spare det for lidelse. Det oppleves rett å spare familien for belastningen det medfører å ta imot et barn som trenger ekstra oppfølging.

Det oppleves riktig og ansvarlig å sjekke om barnet har Downs hvis man planlegger ønskebarnet etter fylte trettiåtte. Kanskje oppleves det rett å få vite mest mulig om et produkt man skal betale for i mange år. Spørsmålet er hva disse avgjørelsene signaliserer til sammen?

Den største endringen i reproduksjon gjennom de siste 500 år er nettopp overgangen fra det kollektive til det individuelle ansvaret. Ansvarliggjøring av mennesket er et av modernitetens goder. Samtidig er denne ansvarliggjøringen tilslørende. Tilslørende fordi endringer i kollektivets moral, det som burde være bolverket mot et destruktivt menneskesyn, foregår i det skjulte, som summen av private beslutninger unndratt fellesskapet.

Foreløpig er ikke samfunnet vårt noe tydelig «sorteringssamfunn».

Det forsterkes selvsagt av at det dreier seg om noe som er gjemt i kroppens indre. Noe som foregår utenfor offentligheten. Noe hemmelig som er knyttet til menneskenes innerste lengsler og drifter. Noe som kan kjøpes på klinikker utenfor samfunnets blikk.

Å lage barn – sentrum av kulturen

Organiseringen av reproduksjon befinner seg til enhver tid i selve sentrum av en kultur. Men når moderne reproduksjon diskuteres, er det ikke de kulturelle og historiske perspektivene som legger premisser. Det er de medisinske perspektivene som regnes som objektive og får fortrinn og autoritet. Det burde selvsagt være omvendt.

Medisinske perspektiver, som retter seg mot nye muligheter, samsvarer imidlertid langt mer med individets ønsker: Hva er løsningen på mitt problem? Et historisk perspektiv som retter seg mot et kollektivt ansvar.

Jeg vil påstå at den kulturelle og historiske rekkevidden av endringene innen reproduksjon i vår tid er undervurdert. Foreløpig er ikke samfunnet vårt noe tydelig «sorteringssamfunn». Kollektivet legger til rette for alle, selv de sykeste blant oss. Men i det øyeblikk kollektivets moral er endret som følge av individuelle praksiser over lang tid, kan demningen briste fortere enn vi aner.

FØLG DEBATTEN: Twitter og Facebook