Kronikk

Drapene på fødestua

Vi er vant til daglige tragedier. Men terrorangrep og drap på nyfødte babyer, nybakte mødre og gravide på fødestua var vi ikke forberedt på.

Giving birth in DeB

Zakia (32) fødte tvillingene sine ved fødeavdelingen på Dasht-e-Barchi-sykehuset i Kabul i 2019. I mai i år ble 16 mødre, og fem ufødte barn, skutt og drept i et angrep på den samme fødeavdelingen.

Foto: Sandra Calligaro / Leger Uten Grenser

Lidenskapen min for å se et nytt liv komme til verden, kombinert med det sterke ønsket om å tjene folket mitt, fikk meg til å ville bli jordmor.

Mange i familien min jobber også som jordmødre ved andre sykehus i Kabul. I likhet med meg valgte de yrket fordi de hadde et ønske om å bidra, og fordi de lærte at fødselskomplikasjonene som de fleste afghanske kvinner dør av, kan forebygges.

Jeg var selv på jobb 12. mai, dagen da terrorister angrep fødestuen på sykehuset i Kabul i Afghanistan. 25 mennesker ble drept. 16 av dem var vordende eller nybakte mødre.

I Afghanistan er en fødeavdeling et av få steder der kvinner er ledere.

Som jordmødre i Afghanistan bringer vi nytt liv inn i dette landet under vanskeligere forhold enn de fleste andre steder. Om lag 130 millioner babyer fødes over hele verden hvert år.

Drepte 16 mødre

Likevel, og til tross for noen forbedringer de siste årene, er Afghanistan et av landene i verden med høyest dødelighet blant mødre og nyfødte, og behovene for spesialisert omsorg er viktig. I Sveits dør i snitt fem mødre per 100.000 fødsler. I Afghanistan er dette tallet 638.

Dette inkluderer ikke de 16 mødrene og fem ufødte babyene som ble skutt og drept på fødeavdelingen for vel en måned siden da jeg selv var på jobb.

En av de største utfordringene som hver jordmor og gravid kvinne i Afghanistan står overfor, er utrygghet. Jeg har smertefullt opplevd dette som førstehåndsvitne.

Terrorangrep på fødestue i Kabul 12.mai 2020

Slik så det ut på fødeavdelingen på sykehuset Dasht-e-Barchi i Kabul etter terrorangrepet 12. mai som kostet 25 uskyldige mennesker livet.

Foto: Frederic Bonnot / Leger Uten Grenser

Jeg er ansvarlig jordmor ved Leger Uten Grensers fødeavdeling på sykehuset Dasht-e-Barchi i Kabul. Vi ble altså angrepet på det mest brutale vis 12. mai.

Jeg husker den dagen: Det var veldig fint vær, luften var frisk, og jeg kjente på en følelse av fred da jeg ankom sykehuset. Da jeg kom inn, så jeg kollegene mine jobbe. De så motiverte ut og ivrige etter å ta fatt på en ny dag.

Som jordmødre i Afghanistan er vi vant til daglige tragedier, men ingenting kunne ha forberedt oss det som skulle komme den dagen.

I Afghanistan er en fødeavdeling et av få steder der kvinner er ledere.

Terroristene entret et område der ingen menn noen gang har lov til å dra.

Terroristene entret et område der ingen menn noen gang har lov til å dra. De stormet fødselsfløyen bevæpnet med skytevåpen. De drepte gravide, nybakte mødre og nyfødte.

Lederen deres må være veldig stolt over å beseire en hær av nyfødte og kvinner som kun hadde på seg sykehuskapper.

Et angrep på vår framtid

Et sykehus skal være et trygt sted. Det er en del av internasjonal humanitærrett, men likevel er ikke angrepet på fødeavdelingen et eksepsjonelt tilfelle – angrep på helsehjelp skjer ofte her.

Som jordmødre i Afghanistan er vi de tause lederne i landet vårt. Vi står side om side med de gravide som føder landets framtid, og vi må beskyttes.

Å ivareta en fødeavdeling som min, er å ivareta vår felles framtid, sammen med jordmødrene som jobber der – jordmødre som vår elskede Maryam, som ble drept på uforståelig vis mens hun bistod fødende mødre.

Angrep på helsehjelp skjer ofte her.

Med det fire timer lange angrepet den 12. mai, angrep ikke terroristene bare gravide og nyfødte. De angrep også arbeidet som har blitt lagt ned i flere tiår for å redusere dødeligheten blant mødre og nyfødte i Afghanistan.

På grunn av dette angrepet vil fødende kvinner og nyfødte i det vestlige Kabul ikke lenger ha tilgang til omfattende helsehjelp.

Deres eneste alternativ nå er et sykehus i nærheten med 50 sengeposter, men kun syv av sengene er viet til barseltjenester, og jeg vet ikke om de vil få den hjelpen de trenger.

Jeg er redd for å tenke på hva som vil skje med de kvinnene som ellers ville kommet til oss. Før angrepet hjalp Leger Uten Grenser 1200 fødende kvinner hver måned i Kabul, deriblant kvinner med akutte fødselskomplikasjoner.

Covid-19 forverrer situasjonen

Under koronapandemien er alternativene til kvinner med fødselskomplikasjoner enda færre og lenger unna enn tidligere.

Alle våre pasienter, og samfunnet som sådan, satte stor pris på en fødeavdeling som ga kvalitetshelsehjelp gratis.

Livet mitt har endret seg, men jeg er innstilt på å fortsette arbeidet.

Jeg blir trist av å se hvordan fattigdom, mangel på et godt helsesystem, mangel på ressurser, utrygghet og covid-19-pandemien begrenser tilgangen på helsehjelp. Helsesentre i Kabul har allerede redusert kapasitet fordi deler av staben er smittet med covid-19.

Livet mitt har endret seg, men jeg er innstilt på å fortsette arbeidet. Jeg vet at folket mitt trenger oss og forventer at jeg skal komme meg på beina igjen med støtte fra Leger Uten Grenser.

Jeg kan ikke glemme alle pasientene som trenger hjelp og omsorg. Jeg vil også hedre alle pasientene som har støttet oss.

Jeg vil ikke skuffe dem, særlig nå, når mange også lider som følge av pandemien.

Jordmor Zahra Koochizad jobber for Leger Uten Grenser i Kabul. Det er organisasjonen som har oversatt teksten hennes til norsk.