Da Fidel Castro rullet inn mot Havanna 8. januar 1959, satt han på taket av en tanks med en rifle i hånden. Han mottok folkets ville hyllest. De kastet hattene i været og ropte av full hals: «Viva Fidel!»
Onsdag morgen denne uken, da Castros aske ble fraktet på et lasteplan samme vei tilbake, var mye forandret. Noen veivet med cubanske flagg som de hadde fått utdelt langs veien, andre knipset mobilbilder. En skoleklasse ropte i kor: «Jeg er Fidel!»
En og annen gråt, andre brydde seg lite. Mange fulgte karavanen på TV, eller lå og sov.
Fidels inntreden var svøpt i romantisk framtidstro. Seks tiår senere står befolkningen igjen med tvil. Hva nå?
I motsetning til hva mange tror, har tiden aldri stått stille på Cuba. Men det er flere tegn til at endringene nå skyter fart – og tar en ukjent retning. Tre spørsmål vil bestemme hvilken vei det går.
Reformer med ny giv
Lenge trodde man at Fidels død var øyeblikket da alt skulle forandre seg dramatisk. Sannheten er at Cuba allerede er inne i en omfattende reformprosess. Lillebror Raul Castro tok formelt over i 2008, og har opphevet utreiseforbudet, tillatt kjøp og salg av bil og bolig, og gitt flere tilgang på internett. 201 yrker som tidligere var forbeholdt staten har blitt åpnet for privat virke.
Men reformene er forsiktige, og har møtt tilbakeslag. Internett er dyrt, og derfor bare tilgjengelig for cubanere med penger. De siste månedene har myndighetene inndratt markedslisenser og stengt private grossistmarkeder. Noen mener det var den aldrende El Comandante som ga inspirasjon til reformkritikerne, og dermed fungerte som en bremsekloss for utviklingen.
Spørsmålet er om Raul vil bruke de neste årene på å fremskynde reformene, nå som storebror er borte. Hvis næringslivet på Cuba får støtte og mulighet til å vokse og handle med utenlandske selskaper, kan det få fart på økonomien.
Venter på en ny leder
Det neste store spørsmålet er hvem som vil etterfølge den sittende presidenten. Raul Castro har sagt at han vil tre av i 2018. Mange peker på den 56 år gamle visepresidenten Miguel Díaz-Canel.
Men ingen vet riktig hva han står for. «Han minner meg om Gorbatsjov», sier en revolusjonstro bestemor jeg kjenner. Og det er ikke ment som noe komplement. Den russiske statslederen overrasket alle da han «forrådte Sovjet» og avskaffet sosialismen.
Men kanskje vil den neste lederen likne mer på Venezuelas Nicolás Maduro, som tok over etter Hugo Chávez, og nå holder stø kurs i et land i krise.
Svaret kommer først om to år.
En joker i nord
Det tredje usikkerhetsmomentet flytter snart inn i Det hvite hus. For syv måneder siden reiste president Barack Obama til Havanna med lovord om respekt og samarbeid. Store amerikanske selskaper har startet det møysommelige arbeidet for å få å jobbe på Cuba. De er nå, som cubanere flest, usikre på hva som vil komme.
«Fidel er død!», kunngjorde Donald Trump triumferende på Twitter. Den kommende presidenten har fulgt opp med stridende meldinger om Cubas «brutale diktator».
Det er dårlig nytt for diplomatiet, og trolig også Cuba. Så langt virker det som om det er populisten Trump, og ikke businessmannen, som gjør seg klar for å bli president.
Ingenting varer evig
I mellomtiden lever cubanerne sine hverdagsliv i skyggen av revolusjonens ruvende leder. Noen bærer et forsiktig håp om bedre tider, men mange – og spesielt de fattigste på øya – har lært at de ikke kan forvente for mye av framtiden.
De siste ukene har statlige myndigheter spredt slagordet «For Alltid, Comandante». Det er trykket på T-skjorter, flagg og bannere langs veien. Slagordet blir gjentatt på hver nyhetssending på TV og radio, som om man vil insistere på at alt skal fortsette som før. Men for cubanere flest er Fidels død ufravikelig også en påminnelse om det motsatte.
Noen ting varer lenge, men ingenting varer evig.
Forfatteren er bosatt på Cuba, der han gjør feltarbeid til en doktorgrad i sosialantropologi.
