Hver dag utsettes tusenvis av barn for seksuelle overgrep, og hver dag tier tusenvis av barn om det. Vi skal ikke bruke ord på å tallfeste hvor mange, vi vil bare konstatere at det er altfor mange. Så lenge et barn som opplever seksuelle overgrep, så er det for mange.
Vår hovedoppgave er å finne disse barna. Hvis vi faktisk mener at seksuelle overgrep er et samfunnsproblem, og ikke et privat anliggende, da blir vår oppgave å finne barna så vi kan avlaste dem for skyld og skam.
Menn tier lenge om overgrep
I en mannegruppe som ble drevet i regi av Smso-agder for en tid tilbake, viste det seg at rundt 75 prosent av mennene fortalte at de var utsatt for seksuelle overgrep først etter det hadde gått cirka 25 år. Dette kan indikere at menn drøyer lengre med å fortelle om overgrep enn kvinner gjør. Undersøkelser viser at overgrepsutsatte kvinner i gjennomsnitt bærer på denne hemmeligheten i 17 år før de begynner å fortelle. Hvorfor er det slik?
En forklaring kan være at når en gutt utsettes for seksuelle overgrep, og opplever en følelse av maktesløshet, hjelpeløshet og underkastelse, så strider dette mot den kjønnssosialisering som enda er rådende i vårt samfunn, nemlig at gutten skal sterk og selvstendig. Å bli seksuelt krenket vil i stor grad være med på å skape en indre konflikt som vil være et brudd på den maskuline sosialiseringen guttebarn ofte blir preget av.
Vår utfordring overfor utsatte barn – og i særdeleshet guttebarn – er deres taushet. For seksuelle overgrep handler i bunn og grunn om skam.
- Les mer:
- Les mer:
- Les mer:
Skyld, skam og selvforakt
Skam har i utgangspunktet en positiv funksjon. Skam er en av våre grunnfølelser, som er helt nødvendig. Den sunne skammen handler om respekten for andre og oss selv: hvis vi ikke eier skam i livet, blir vi skamløse og kan skade oss selv og andre. Men, for mye skam er ødeleggende. Den etser seg inn i kroppen, og gjør at man kan føle seg utenfor og verdiløs.
Uheldige erfaringer i de første leveårene kan gi barn en grunnleggende mindreverdsfølelse, og gjør dem engstelige for å bli utstøtt av andre. Denne frykten for å bli avvist vekker skammen.
Barn trenger kjærlighet, omsorg og bekreftelse for at de ikke skal utvikle en ødeleggende skamfølelse. Når barn opplever mishandling kan det får stor betydning for skamfølelsen deres i voksen alder. Skyld, skam og selvforakt henger sammen.
Barn utsatt for seksuelle overgrep har også svært ofte en opplevelse av delaktighet. Det er et gjennomgangstema når de starter bearbeidingsprosessen i voksen alder. Spørsmål som: Hvorfor sa jeg det ikke til noen? Hvorfor skrek jeg ikke og slo i veggen? Hvorfor gikk jeg tilbake til overgriper når jeg visste hva som med stor sannsynlighet ville skje? Dette brukes det mye tid på i bearbeidingsprosessen.
Forventer å bli møtt med forakt
Seksuelle overgrep er samtidig ureksemplet på påført skam. Overgrepsutsatte barn forventer ikke å bli møtt med medfølelse fra andre, de forventer forakt – for de har allerede falt i unåde hos seg selv. Gjennom overgrepet har de blitt avvist som mindre viktige. Barn ønsker og trenger kjærlighet, respekt og bekreftelse fra voksne, og de er villige til å gjøre nesten hva som helst for å få det. Da kan de oppsøke overgriperen igjen, fordi de vet at de kan oppleve seg sett eller oppleve en annen form for omsorg etter overgrepene.
Dermed oppfylles målet for overgripere som jobber systematisk mot sine ofre – at barnet skal føle delaktighet i det som skjer. En overgriper som berører en ung gutts penis og som ser at denne blir erigert kan for eksempel si «jeg ser du liker dette». Barn oppdager sjelden manipuleringen og utnyttelsen de blir utsatt for.
Følg debatten: og
Samfunnet må lette skammen
Skammen er taus. Jo mindre vi snakker om den, dess større makt får den. Ved å skjule skammen kan vi ta skade av den. Vi vil ikke bli sett, kryper langs dørlistene og unngår øyekontakt. Vi forsvarer oss mot den i stedet for å erkjenne den. Hvis vi skal våge å dele skammen er det tre ting som gjelder; Tillit, tillit og tillit. Man må være sikker på at man blir tålt for å fortelle.
Vi som samfunn kan være med å lette skammen og tausheten ved å snakke om overgrep. De beste veiviserne er mennesker som selv har opplevd overgrep. Ved å stå frem med sine fortellinger kan de inspirere andre til å søke hjelp.
Samtidig må vold og overgrep mot barn bli en obligatorisk del av utdanningen for førskolelærere, lærere, helsepersonell – kort sagt for all utdanning som har med mennesker å gjøre. Dette vil i større grad bidra til både avdekking og forebygging av overgrep mot barn og unge.
