Hopp til innhold
Kronikk

Den nye nasjonalpopulismen

Det mest slående med den nye nasjonalpopulismen er i hvor liten grad den egentlig ivaretar norske interesser.

FRANCE-BRITAIN-EU-POLITICS-BREXIT

Etter Brexit har vi skjønt at de som kjempet mest for at Storbritannia skulle forlate EU rett og slett bare kjempet for det. De hadde ikke noe troverdig alternativ, mener kronikkforfatteren.

Foto: LIONEL BONAVENTURE / Afp

Selv om jeg har liten tro på at det nye partiet Alliansen Norge ut av EØS vil få merkbar oppslutning, så er etableringen ett av flere tegn på de strømningene som preger det internasjonale nyhetsbildet.

Mer alvorlig er det at regjeringskollega Frp har begynt å fremme den samme skepsisen. Selv om de er for frihandel og fri bevegelse av arbeidskraft, har forholdet til EU aldri vært hjertelig.

De siste årene har skepsisen forsterket seg, blant annet fordi vi i Norge velger å undergrave EU og EØS gjennom å bryte forutsetningene for nettopp fri bevegelse av arbeidskraft. Det blir ikke oppfattet som veldig problematisk at folk fra EU-land kommer til Norge for å jobbe. Hovedsakelig oppfyller de forutsetningene for fri bevegelse – de klarer seg selv og drar hjem dersom arbeid ikke er å oppdrive.

Noe annet er norske politikeres vilje til å undergrave disse forutsetningene når det gjelder tilreisende EØS-borgere som livnærer seg gjennom tigging og bor ute. Når norske kommuner må betale for hjelpetilbud, overnatting og opprydding, er det forståelig at skepsisen mot EØS øker. Men det er altså ikke EØS-avtalen som legger opp til dette. Det gjør norske politikere.

EU får skylda

Denne problematikken er egentlig symptomatisk for mange av debattene i etterkant av Storbritannias forestående utmeldelse av EU og Donald Trumps valgseier i USA. EU og globalisering får skylda for de utfordringene nasjonale politikere selv har hatt ansvaret for, men ikke gjort noe med. Virkemidlene mot de negative sidene ved globalisering og internasjonal konkurranse er hovedsakelig nasjonale.

I Norge har vi for det meste klart å erstatte tap og utflytting av industri og arbeidsplasser, med ny industri og nye arbeidsplasser. Vi har en god offentlig skole for alle, og arbeidsmarkedstiltak som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeidslivet. I motsetning til land som Storbritannia og USA, er det tverrpolitisk enighet om disse virkemidlene.

EØS-avtalen sikrer norske interesser inn i vårt største marked for eksport av norskproduserte varer og tjenester, som igjen sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser. Da EØS-avtalen ble fremforhandlet mellom daværende EF og EFTA, besto EFTA av syv land mot EFs tolv. EFTA-landene Sverige, Finland og Østerrike ble siden medlemmer av EU, mens Sveits valgte å stå utenfor. EFTA har færre medlemsland, EU teller nå 28 medlemsland.

EØS-avtalen sikrer norske interesser inn i vårt største marked for eksport av norskproduserte varer og tjenester, som igjen sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser.

Det er grenseløst naivt å tro at Norge alene kan få en bedre avtale med hver av de 27 gjenværende landene etter Brexit dersom vi forlater EØS. Det er tvilsomt om EU vil være spesielt vennlig innstilt til særrettigheter og privilegier til land som bare forsøker å skumme fløten, men ikke vil være en del av det forpliktende EU-samarbeidet.

Fører velgerne bak lyset

Det er her vi ser de populistiske partiene forsøke å posisjonere seg. Det er i seg selv ikke noe galt å være populistisk, men det er å føre velgerne bak lyset å tro at deres misnøye med innvandring, arbeidsplasser og andre utfordringer blir bedre av at norske bedrifter ikke lenger har tilgang til sitt viktigste marked.

Vi vil da miste arbeidsplasser, miste tilgang til viktig arbeidskraft og ikke minst muligheter for Norge. Vi vil ikke klare å erstatte tapet av vårt nærmeste marked med avtaler med land utenfor Europa der forbrukerne har dårligere kjøpekraft og det er dyrere å selge norskproduserte varer og tjenester.

Samtidig skal Norge forhandle med Storbritannia om å beholde vår markedsposisjon for varer og tjenester til De britiske øyer, som i dag utgjør ca. 25 prosent av eksporten til Europa.

Norge har over 70 avtaler med EU, hvorav EØS og Schengen er de to mest kjente.

Selv om dette er et viktig marked, særlig for norsk olje og gass, er det fortsatt ikke smart å droppe 75 prosent av det europeiske markedet for å kun satse på Storbritannia. Å tro at de resterende 75 prosent enkelt kan selges til andre markeder, er i beste fall naivt.

EU er mer enn et europeisk marked. Det er også et verdifellesskap. Norge har over 70 avtaler med EU, hvorav EØS og Schengen er best kjent. Vi har også avtaler innen justis- og politisamarbeid, asyl- og innvandring, og samarbeid om utenriks- og sikkerhetsspørsmål. Regjeringen må gjerne ta æren for at det kommer færre asylsøkere til Norge nå, men dette skyldes også endringene EU gjorde.

Tar EØS-fordelene for gitt

Fra EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar i 1994, har avtalen tjent norske interesser så godt at vi nå tar fordelene for gitt. Enten det er forbrukerrettigheter, arbeidsplasser som er avhengig av salg til Europa, tilgang til verdens største forskningsprogram eller lover og reguleringer vi faktisk både ønsker og vil ha.

Vi snakker gjerne om handelsbarrierer når det gjelder samordningen i EU. Men den viktigste handelsbarrieren og kostnaden er kanskje kultur. Det vil være noe helt annet for norske bedrifter å forhandle med malaysiske eller indiske bedrifter, kontra tyske eller franske.

Det mest slående med den nye nasjonalpopulismen er i hvor liten grad den egentlig ivaretar norske interesser.

Etter Brexit har vi skjønt at de som kjempet mest for at Storbritannia skulle forlate EU rett og slett bare kjempet for det. De hadde ikke noe troverdig alternativ. Slik er det med nasjonalpopulistene i Senterpartiet og Frp også – de forsøker å bruke stemningsbølgen mot EU og EØS til å fremme urealistiske alternativer.

Det mest slående med den nye nasjonalpopulismen er i hvor liten grad den ivaretar norske interesser. Fra nordmennene som støtter Brexit, som er helt motsatt av norske interesser da Storbritannia har fremmet våre felles interesser med den stemmen de har hatt og vi ikke har i EU, til de som nå vil ut eller tror de kan reforhandle en bedre avtale enn den vi har.

Problemet med populister er at de er flinke til å problematisere. Men det er også det eneste de kan. Den nye nasjonalpopulismen tjener rett og slett ikke interessene til Norge eller folk flest.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter