Trond Giske blir stadig mektigere. Og stadig mer venneløs

Tårer, fortvilelse, mistillit og maktkamp. Beskyldninger om trusler, løgn, hevntokt og kupp.

Det indre liv i Arbeiderpartiets største og mektigste lokallag brettet ut for åpen scene er som en drøy og urealistisk episode av dramaserien Makta.

En lokallagsleder som må støttes ut etter å ha blitt kastet mot sin vilje. Mens nestlederen trekker seg i protest og krever gransking.

Og bakom synger Trond Giske.

Det manglet bare en flodhest i rommet.

Déjà vu

Til gjengjeld hadde noen satt opp en popkornmaskin utenfor lokalet.

Hadde det ikke vært for at dette ligner en reprise av fjorårets årsmøte i Trondheim Ap, er det nesten så man ikke tror det man ser.

I fjor ble nemlig den foretrukne lederkandidaten Jørn Arve Flått vraket i innspurten til årsmøtet. Inn som leder kom Gunn Elin Høgli, som hadde store Nidaros Sosialdemokratisk forum i ryggen.

Det Giske-ledede lokallaget har flertall i Trondheim Ap. I realiteten har de også all makt dersom de velger å bruke den. Og det gjør de.

Men samarbeidet mellom Giske og Høgli skar seg. Høgli mener det skyldes at hun støttet en AUF-er, mens Giske mener hun ikke har gjort en god nok jobb med å løfte partiet.

Kun dager før årsmøtet kom det et mistillitsforslag mot Høgli fra Østbyen Ap. Nidaros valgte igjen å bruke makta si til å støtte forlaget, og en åpenlyst skuffet Høgli forlot årsmøtet.

Men før hun gikk valgte hun å fortelle fra talerstolen om trusler fra Giske og valgkomiteens leder Eva Kristin Hansen. De mener begge at Høgli ikke snakker sant.

Uten at Høglis oppgjør gjorde nevneverdig inntrykk på flertallet. Inn som ny leder kom Nidaros-favoritt Pål Sture Nilsen. Og sannelig rykket Giske selv inn som nestleder takket være et benkeforslag på tampen av møtet.

Også det en reprise av det som skjedde da Giske plutselig ble vara til styret på tampen av fjorårets årsmøte.

Et todelt parti

Årsmøtet ble en maktdemonstrasjon fra Trond Giske. Han har all makt i Trondheim Ap og får det som han vil.

Samtidig vokser kritikken mot ham, og den tas i større grad ut i åpent lende. Det har ikke manglet kritiske røster tidligere heller, men med få unntak har det vært forbeholdt kriker og kroker og bøttekott.

Før helgas årsmøte har fire av heltidspolitikerne på rådhuset åpent kritisert Trond Giskes rolle i mediene. Flere spør seg hva som er vitsen med å være aktiv i Trondheim Ap, når det i realiteten er Giske som bestemmer alt.

Det skyldes delvis et generasjonsskifte i Trondheim Ap. Flere av de nye heltidspolitikerne er ikke en del av de gamle allianser og konflikter som tidvis har vært en styrke, men stadig mer en svøpe for det mektige og myteomspunne lokallaget.

I realiteten ser det nå ut som to partier. Et grasrotaktig Giske-parti som har flertall og et rådhusstyrt parti som har Ap sentralt i ryggen.

Partisekretær Kjersti Stenseng oppmodet sterkt partiet om å samle seg. Dette kan neppe være en hyggelig opplevelse for nye medlemmer, sa hun til årsmøtet.

Om ikke annet er de enige om én ting: Trondheim Ap er blitt sin egen verste fiende. Hvem fienden er, strides det om.

Men når kritikken vokser og de lokale partitoppene protesterer, hvordan kan da Giske bli stadig mektigere?

Svaret ligger i at han har klart noe de ikke har klart.

Mirakelet i Nidaros

Etter å ha blitt ribbet for all makt og ære i partiet, har han med to tomme hender og en stå på vilje som burde vært forsket på, skapt sin egen maktposisjon.

Fra ingenting har han bygd opp Norges største lokallag, godt hjulpet av retoriske ferdigheter og sin gode nese for hva som fenger grasrota i sosialdemokratiet.

At Ap selv sliter med å finne en vei ut av hengemyra, har gjort jobben lettere for ham.

Selv om det er en lang kø av folk som vil stemple de 4482 medlemmene i Nidaros sosialdemokratisk forum som Giskes nyttige idioter, kan han vise til et hyperaktivt partilag der de diskuterer politikk, arrangerer festival, driver aktiv skolering av medlemmene, drar på turer, spiser vafler og åpenbart har det hyggelig sammen.

At lokallaget engasjerer mange som er utenfor arbeidslivet, burde fortjene en stjerne i margen for et parti som Ap.

Hadde det vært alle andre enn Trond Giske som hadde skapt Nidaros, hadde vedkommende blitt hyllet på Youngstorget og sendt rundt for å skolere resten av landet i organisasjonsbygging.

Boka hans «Verdt å slåss for», som partitoppene ikke vil ta i med ildtang, ville vært en bibel.

Men nettopp fordi det er Trond Giske, blir lokallaget uglesett og motivene mistenkeliggjort.

Neppe uten grunn.

Et lenge varslet comeback?

Nå virker de fleste sikre på at Giske sikter mot en plass på Stortinget, og at veien ligger åpen for et comeback i rikspolitikken. Mange mener partiet trenger en politiker som ham.

Mens andre har mindre edle motiv for å ønske ham en stortingsplass. Nå kan de i Oslo få slite med ham, sukkes det i krokene i Trondheim.

For det blir ikke ro før vi blir kvitt Trond Giske, sies det nå. De ordene har mange uttalt før. I mellomtiden er det en evig strøm av politikere som kommer og går.

Men Trond Giske består.